De dødes tilværelse må også planlegges

– Det eneste sikre i livet – at vi skal dø og trenger gravplasser – kom aldri med i den forrige kommuneplanen. Det bør ikke gjenta seg. Vi har et ansvar for å legge forholdene til rette for at Osloborgere skal kunne gravlegges på hovedstadens gravplasser. Det gjelder også kommende generasjoner, og derfor må vi planlegge på langt sikt, sier Stein Olav Hohle, konstituert direktør for Gravferdsetaten i Oslo kommune.

Han er svært opptatt av at Oslo, med en antatt vekst på 200 000 innbyggere innen 2040, ikke bare må ta høyde for hva som trengs av skoler og barnehager, sykehjem, veier og annen infrastruktur. Det må også planlegges for hvordan og hvor de døde skal få sin plass. Og det må skje på steder som både tilfredsstiller kravene til respekt for tro og livssyn, og i tillegg ligger innen rimelig rekkevidde, helst tilgjengelig med kollektivtransport, for de nærmeste.

Framsynte forfedre

– Vi kan langt på vei takke våre forfedre i byens styre og stell for at situasjonen er så god som den ennå er. På slutten av 1800-tallet sikret de nødvendige arealer og anla de tre største gravlundene i Oslo; Østre-, Vestre- og Nordre gravlund. Fremdeles utgjør disse en vesentlig del av byens areal til dette formålet – i tillegg til å være sentrale grøntarealer og rekreasjonsområder. Nå er det viktig å ivareta denne arven og å være like fremsynte som våre forfedre, sier han.

Den engasjerte etatslederen har nylig levert et innspill i sakens anledning til byens myndigheter, i form av en høringsuttalelse til arbeidet med ny planstrategi og langtidsprogram. Et dokument Byrådsavdeling for finans har ansvaret for å lose i havn.

«Gravferdsetaten ser at utkastet til planstrategi for Oslo 2016–2019 ikke har nevnt gravferd (begravelse og kremasjon) som en del av den sosiale infrastruktur. Vi ber om at det blir nevnt …… i det videre planarbeidet, «fra vugge til grav»,» heter det i uttalelsen. I tillegg peker Gravferdsetaten på følgende forhold:

«Knapphet på arealer egnet for utbygging av sosial og teknisk infrastruktur legger et press på regulerte gravlundsarealer som ikke er utbygget. Her må man tenke langsiktig og la dem beholde nåværende reguleringsstatus.»

Mange gode formål

Hva sikter du til her, Hohle?

– Flere områder, blant annet på Voksen, Grefsen og Kringsjå er regulert til fremtidige gravplasser, men ennå ikke tatt i bruk. Med dagens press på arealer til andre gode formål, kan det være fristende å «ta» av disse områdene. Men da skyver man bare problemet foran seg. For selv om vi i dag har god kapasitet i Oslo, totalt sett, så er det å planlegge og bygge ut nye gravplasser tidkrevende. Det tar fort 10 til 15 år fra forslag til ferdigstillelse.

Så byen har det antallet gravplasser den trenger for en stund framover?

– Ja, vi tilfredsstiller kravene i Gravferdsloven – og mer enn det – per i dag. I lovens paragraf 2 heter det at innenfor hver kommune skal det være gravplasser nok til at man har ledige graver for minst 3 prosent av kommunens befolkning. Men bildet er mer sammensatt enn som så.

Bra med urneplass

– Vil du gravlegges i urne, så er det plass på alle kirkegårder og gravlunder i hele byen, understreker etatslederen. – Men slik er det ikke for dem som ønsker kistegrav. Da er det begrenset kapasitet, særlig i øst og sør. Dermed sliter vi med å etterleve prinsippet om at byens borgere skal gravlegges på den gravplassen de sogner til.

– Dette må også sees i sammenheng med at det er i sør og øst mange av Oslos muslimer bor. Og for muslimer er kun kistegraver vendt mot Mekka akseptabelt, sier Hohle og fortsetter:

– Selv om vi nå er i ferd med å bygge ut gravlunden på Alfaset med over 900 slike graver, så er behovet fortsatt stort for kistegraver til muslimer som bor lenger sør. Derfor ønsker vi å anlegge en ny gravplass ved Klemetsrud kirke, i tilknytning til Gjersrud/Stensrud-utbyggingen. Vi har hatt konstruktive møter om dette med Plan -og bygningsetaten gjennom flere år– og håper saken lar seg løse i forbindelse med den reguleringsplanen som nå skal behandles av bystyret.

Trossamfunn kan få egne gravplasser

– Er det krevende å håndtere ulike etniske og religiøse gruppers krav til gravplasser?

– Vi har svært gode erfaringer, og får mye positive tilbakemeldinger fra hele byens befolkning – uansett tro, livssyn eller ikketro.

Samtidig åpner Gravferdsloven nå for at tros- og livssynssamfunn kan få tildelt eget område på gravplass for gravlegging. Det krever også at egne arealer blir reservert for dette formålet. Derfor er det viktig å tenke nøye gjennom om vi skal gi tillatelse til en slik praksis; både fordi arealbehovet øker og fordi det er et viktig mål at gravplassene skal være for alle.

Den eneste gruppen som i dag har sin egen gravplass og eier sitt eget gravareal – på Østre gravlund – er jødene. Årsaken er at de har evig fredning av sine gravlagte, altså aldri gjenbruk av graver. Lov om trudomssamfunn og ymist anna åpner for dette, men da må altså trossamfunnet selv kjøpe arealet, sier Hohle.

Satser på gjenbruk

– Apropos gjenbruk: Hva skjer med de gravene som etter hvert blir ledige på byens eksisterende gravplasser?

– Det er en historie for seg: I perioden 1950–1980, før vi fikk kjølerom på gravplassene, ble likene svøpt i plastfolie – av hygieniske årsaker. Plasten forhindret imidlertid at likene ble til jord. Dermed kunne heller ikke gravene gjenbrukes etter 20 eller 30 år, slik de normalt kan.

Nå er det utviklet en metode som består i å borre ned dit likene som ble svøpt i plast ligger og fylle på med en blanding av kalk og vann. Sammen med tilførselen av luft fra borehullene bidrar dette til at de naturlige prosessene raskt går sin gang. På denne måten er det de siste årene blitt frigjort mellom 15 000 og 18 000 kistegraver, til en kostnad på ca. 5 000 kroner per stk. Til sammenligning koster nye kistegraver mellom 25 000 og 40 000 kroner å anlegge. I tillegg får vi brukt eksisterende gravplasser som befolkningen føler tilknytning til.