Graver fram middelalderbyens Karl Johan

- De hadde ikke mye plass å ferdes på, datidens trafikanter!

Egil Lindhart Bauer står på en sammenhengende rad av tverrgående tømmerstokker og slår ut med hendene, midt i det som for over 800 år siden var én av Oslos hovedgater, Bispeallmenningen.

Han er ansatt ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og er prosjektleder for den mest omfattende utgravingen i Gamle Oslo noensinne. Den foregår i området for det som skal bli den nye, underjordiske traseen til Follobanen, med 35 arkeologer i sving.

Vi befinner oss med andre ord i Bispegata, mellom Ladegården i øst, skinnegangene ut fra Oslo sentralstasjon i nord og enden på Barcode-rekken i vest.

Full aktivitet

Her er en gigantisk hall reist over et utgravingsfelt på mer enn 900 kvadratmeter. Og her summer det fra så vel mini-gravemaskiner som transportbånd i kontinuerlig drift. Båndene frakter ut løsmassene som korpset av iherdige arkeologer graver fram før de bokstavelig talt ender på historiens skraphaug.

I deler av området befinner man seg nå på 1200-tallet, mens man andre steder er i ferd med å grave seg ned mot 1000-tallet – det fagfolkene gjerne kaller de tidlig- og pre-urbane fasene .

- Fra tidligere utgravinger i forbindelse med Follobane-prosjektet, har vi ved Saxe-gården funnet dyrkingsspor helt tilbake til 300-tallet. Altså mye tidligere enn man før hadde påvist. De omfattende arkeologiske undersøkelsene som NIKU nå gjennomfører gir nye muligheter til å få et mest mulig sammenhengende bilde av hvordan Oslo utviklet seg fra spredt bebyggelse til det man kan kalle en by i middelalderen, sier Bauer.

Middelalderby i rask vekst

Og det er altså her, fra sitt ståsted på middelalderbyens «Karl Johan» at den entusiastiske prosjektlederen strekker armene ut i full lengde. Likevel er det ikke stort mer enn en meter fra fingertuppene hans på hver side og ut dit hvor bebyggelsen må ha ligget på 1200-tallet. Og da snakker vi om en by i rask vekst etter den tidens målestokk, med en befolkning på rundt 3000 voksne innbyggere.

- Se for deg en steinmur, fire til fem meter høy, mot nordsiden av denne gaten, hoier Bauer gjennom maskinsurret og fortsetter:

- Bak den bastante muren lå Bispeborgen, det ruvende hovedsetet for byens mektige geistlighet i middelalderen, som også allmenningen har sitt navn fra. På sørsiden lå det på denne tiden trehusbebyggelse, trolig i to etasjer, for byens borgere. Og i gaten mellom dem ferdedes både folk og fe, hester og kjerrer, på vei mellom sjøkanten og bryggene i vest og byens daværende torg i nordøst.

Steinmuren og trehusene er for lengst borte. Men deler av den ca. 250 meter lange ferdselsåren, som skråner svakt nedover i retning sjøkanten, eksisterer fortsatt, selv om den lenge har vært godt gjemt under jord og betong.

Et unikt gateløp

Og hva finner Bauer og hans medarbeidere der de graver seg ned i vår historie? I tillegg til et stort antall mer eller mindre unike gjenstander, avdekker arkeologene et mønster av tomter og rester av hustufter, veier og vannledninger. Disse sier både noe om hvordan middelalderbyen ble planlagt – i den grad det var noen plan - og hvordan den fikk sin form. Og her ligger noe av det unike med nettopp Oslo, ifølge prosjektlederen:

- Etter bybrannen i 1624 ble Christiania etablert på den andre siden av Bjørvika, mens Oslo ble fraflyttet. Siden den gangen har området i stor grad forblitt ubebygd, uten graving av dype kjellere, slik tilfellet er for de fleste av Europas middelalderbyer. Bystrukturen rundt Bispeallmenningen er dermed godt bevart.

Om selve allmenningen forklarer han:

- Den var belagt med trestokker, for det meste i furu og gran. Mange av dem ble gjenbrukt. Stokkene lå på tvers for at folk og fe ikke skulle skli i fallretningen mot vest.

- Bredden på allmenningen var fastlagt til 8 alen, tilsvarende ca. 4 meter. Dette ble påbudt i Magnus Lagabøtes bylov fra 1270-årene. For Bergen, som var kongesete og Norges største by på denne tiden, gjaldt andre regler. Der påbød loven at byens allmenninger skulle være hele 12 alen brede. Altså 2 meter bredere enn i Oslo. Ja, de bergenserne, sier Bauer med et aldri så lite flir.

Organisk vekst

Hvordan foregikk byplanleggingen på 1200-tallet, da middelalderbyen Oslo skjøt fart?

- Byen og gatene vokste organisk og utviklet seg uten noen overordnet plan, først og fremst tilpasset topografien. I praksis resulterte dette i at byen fikk to typer gater eller veier, forteller Bauer:

- Allmenningene lå i en svak vifteform fra øst mot vest og førte fra høyderyggen ned til sjøen. Stretene fulgte høyderyggen i retning nord-sør, med en svak krumming i vestlig retning mot kongsgården og Mariakirken sør i byen. Denne strukturen forplantet seg til bystrukturen, noe som resulterte i at Oslo torg hadde tilnærmet trekantform.

Tok sentralmakten andre virkemidler i bruk for å styre utviklingen av byen enn å lovfeste gatebredden? Som f.eks. krav til vannledninger og avløp?

- Vi har funnet en rekke vannledninger, laget av tre og gjerne pakket inn med bjerkenever for å gjøre dem mest mulig tette. Formen er temmelig ensartet, men det tolker vi mer som et uttrykk for at folk hadde funnet en praktisk måte å lage dem på, og spredte kunnskapen om dette videre, enn at det forelå noen sentralt direktiv.

- Min hypotese er at utbyggingen av så vel vannrenner- og rør som brønner og grøfter skjedde ad hoc – med minimal styring ovenfra. Men jeg vil ikke være helt kategorisk. Og vi ser tydelige tegn på styring i noen av de tidligste tomtegrensene i byen, sier Bauer og tilføyer:

Omfattende etterarbeid

- Noe av det vi skal prøve å finne ut av framover, og som vi har gode muligheter til å få svar på gjennom en så stor utgraving som dette, er nettopp hvordan selve byutviklingen skjedde. Når vi sammenholder det materialet vi nå har avdekket med funn fra tidligere utgravinger, skriftlige kilder og naturvitenskapelige dateringer kan vi få et godt bilde. Men alle brikkene er ikke på plass ennå. Det blir en del av etterarbeidet, når gravingen avsluttes i slutten av juni.

Hva skjer videre med selve Bispeallmenningen og de unike gateløpene dere har avdekket?

- Deler av Bispeallmenningen skal bevares i vann fram til en formidlingsplan og finansiering av konserveringen er på plass. Rent faglig er det ikke avgjørende at Bispeallmenningen eller deler av den bevares. Vår arkeologiske dokumentasjon sikrer dette kildematerialet for fremtidig forskning, og vi lager 3D-modeller til formidling. Men vi ser absolutt verdien av å ta vare på og vise fram de faktiske stokkene som Oslo-borgerne gikk på i middelalderen, slik at fremtidige generasjoner kan få nærkontakt med denne delen av vår historie.