Byplan

Hva kan og bør Oslos arkitekturpolitikk være?

Oslo skal lage en egen arkitekturpolitikk i 2017, men hva bør denne inneholde? ByplanOslo har stilt fem engasjerte personer spørsmål om arkitekturpolitikken.

Kai Reaver underviser ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og har også nylig vært gjesteprofessor i Bangkok. I tillegg er han en del av forskningskontoret Planeta, basert i New York. Kai har vært praktiserende arkitekt hos Snøhetta, hvor han var ansvarlig for utformingen av en rekke internasjonale prosjekter. Kai er en hyppig foredragsholder på arkitektur og dens ulike relasjoner til teknologi, historie og kultur.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer? – Oslo har mange fine kvaliteter – flott topografi, store åpne grøntarealer, godt utbredt kollektivtransport, høy levestandard, et godt rykte internasjonalt. Byen er også relativt ung i europeisk sammenheng, og den store veksten byen har opplevd den siste tiden gjør at den på mange måter også oppleves som en slags boble, også økonomisk. Jeg tenker at utfordringene byen opplever på mange måter stammer ut fra disse kvalitetene. Man opplever en form for naivitet i byen som nå gir voksesmerter. Man har ikke funnet gode nok metoder å planlegge helhetlig, og man har heller ikke funnet gode nok samarbeidsmetoder mellom offentlig og privat sektor.

Sannheten er at én dag vil denne veksten avta, og normaliseringen av dette vil gjøre at vi sitter igjen med en by vi må leve med i hundrevis av år fremover. Formgivningen av denne fremtidige byen skjer nå – og vi må derfor balansere langsiktige behov mot kortsiktige løsninger. Akkurat nå savner jeg en del av de langsiktige grepene.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo? – For meg er arkitektur en fysikalisering av ideologi. Vi får en politisk idé om hvordan byen skal være, og vi formgir den deretter. Byen er dermed en kollektiv infrastruktur som gjør at folk skal kunne leve det livet de ønsker å leve, treffe de menneskene de ønsker å treffe, og skape møteplasser og nye ideer. Jeg er derfor litt bekymret for at en diskusjon om arkitekturpolitikk allerede blir for abstrakt. Vi trenger en enklere, mer realitetsorientert samtale som handler om hva slags samfunn vi skal ha, som alle mennesker kan relatere seg til. Hvem skal bo i byen og hvordan skal omgivelsene deres være? Hvilke rom, plasser, og parker er for hvem? Når disse spørsmålene er besvart, er det mye enklere å tegne med en helhetlig plan.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle? – Som arkitekter og planleggere trenger vi strategier som stimulerer til dialog og samarbeid mellom flere parter med ofte motstridende behov. Jeg liker for eksempel idéen om et bilfritt sentrum, men er redd vi bruker slike grep som politiske verktøy fremfor langsiktige strategier for en velfungerende by. Personlig har jeg stor tro på bruken av teknologi og digitale plattformer i utformingen av miljøvennlige, mangfoldige byer. Dette gjelder ikke bare teknisk utførelse på solcellepaneler og implementeringen av IoT på smartcity-nivå, men også at byen ser på utviklingen av digital tjenester som en forlengelse av byens infrastruktur, på alt fra velferdstjenester, undervisning og selve transportsystemet.

Vi har nå mulighet til å simulere hele byen, med alle foreslåtte planer, og vurdere utfallet kollektivt, gjennom teknologi. Det krever at offentligheten går frem som innovasjonspartner og støtter nye former for digital utvikling og kommunikasjon. Jeg håper vi kan begynne å se verdien av innovative samarbeid mellom offentlig sektor og sosiale entreprenører på byutviklingsnivå. Vi må forstå byen som et designproblem i alle skalaer, fra smarttelefon til masterplan.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning? – Igjen så ønsker jeg å løfte diskusjonen ett hakk opp, for jeg mener at en del gode intensjoner er til dels blitt kuppet av detaljspørsmål som samtidig gjør at vi bommer på helheten. Det er blitt et ekstremt forvirrende landskap å navigere i. Jeg ønsker derfor en enklere diskusjon som går på det ideologiske, men samtidig det realistiske, som kan gjøre at vi får en mer åpen dialog. Jeg ønsker at arkitektur forstås som omgivelser, og dermed unnslipper å bli fanget et sted mellom et livsstilsprodukt og et kulturelt alibi.

Det skjer masse spennende rundt i verden i form av innovative bygningstyper, teknologiløsninger, og politisk radikale ideer. Samtidig har den politisk betente situasjonen i Europa og USA belyst et stort konfliktforhold mellom by og land, der byen ofte blir karikert som et tilholdssted for en fjern elite. Derfor representerer byutvikling ikke bare et spørsmål om selve byen, men faktisk en diskusjon om nasjonalstatens form i seg selv. For å imøtekomme dette må vi igjen få diskusjonen om byens helhetlige utforming på bordet, der byen forstås som en kollektiv infrastruktur som både tilhører og representerer samfunnet vi skaper, i alle skalaer.

– Formålet må være å lage en by hvor mennesker trives og kan leve spennende, sosiale og bærekraftige liv.
– Formålet må være å lage en by hvor mennesker trives og kan leve spennende, sosiale og bærekraftige liv. Arkitekturpolitikken bør være verktøyet man bruker til å arbeide aktivt for å tilrettelegge for livskvalitet hos innbyggerne, sier president Alexandria Algard i Norske arkitekters landsforbund
Foto: Oslo kommune

Alexandria Algard er president i Norske arkitekters landsforbund (NAL). Hun har bodd og jobbet i New York, og arbeidet hos de anerkjente arkitektkontorene OMA i Rotterdam, og hos Herzog& deMeuron i Basel i Sveits. Alexandria har siden 2012 drevet eget arkitektkontor i Stavanger. Hun har også vært leder for Stavanger Arkitektforening, og hun er en aktiv samfunnsdebattant.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer? – Forskjelligartede urbane kvaliteter og unik nærhet til naturen. Det er potensial for fortetting og transformasjon i Oslo i forholdsvis sentrale områder – og dette gjør Oslo til en spennende by å følge fremover. Byens tydelige avgrensning mellom fjorden og marka er interessant i et transformasjons- og fortettingsperspektiv. Noen ville kanskje kalle Oslos bystruktur for rotete, men jeg ser på dette som et potensiale. Byen har egenart og særpreg – og det er det viktig å bygge videre på.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo? – Formålet må være å lage en by hvor mennesker trives og kan leve spennende, sosiale og bærekraftige liv. Arkitekturpolitikken bør være verktøyet man bruker til å arbeide aktivt for å tilrettelegge for livskvalitet hos innbyggerne. For å utvikle Oslo videre på en god måte er det avgjørende at prioriteringene og målsetningene er omforente, både blant politikere, utbyggere og andre aktører, slik at man sikrer at man arbeider mot samme mål og trekker i samme retning. Det er viktig å få med både de overordnede strukturelle grepene og de lokale tiltakene som bidrar til attraktive og levende nabolag. Sambruk av funksjoner blir viktigere i den tette byen, og, ikke minst, hvordan man plasserer Oslo og byens sentrum i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle? – Det er jo arkitekturpolitikken som må svare dette ut. Som en grunnstein er gode attraktive byer de som er tilrettelagt for menneskene; innbyggerne. Behandler byen dem godt? Tilbyr byen gode løsninger? Gode opplevelser? Møtesteder? Effektiv og trivelig mobilitet? Det er det byutviklingen handler om; mennesket og menneskets behov må være i sentrum.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning? – Arkitekturpolitikken må ha som mål å gjennomsyre regionale planer, kommuneplanens samfunnsdel, arealdel og saksbehandling, helt fra det overordnede og ned til konkrete bygg og tiltak. Kommunen må følge tett opp med sine egne investeringer. I tillegg er enigheten om målene og prioriteringene en viktig premiss for å lykkes – arkitekturpolitikken kan være et verktøy for å komme dit.


– Arkitekturpolitikken bør fokusere på utforming og fysiske strukturer og bebygde omgivelsene. Men samtidig har arkitektur og fysisk utforming av omgivelsene stor betydning for sosiale forhold, strukturer og praksiser.

Professor Per Gunnar Røe, Institutt for sosilogi og samfunssgeografi ved Universitetet i Oslo

Per Gunnar Røe er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han er spesielt interessert i byutvikling, urbanisme, byplanlegging og arkitektur. Per Gunnar har tidligere vært forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning. I løpet av 2017 kommer artikkelsamlingen «Oslo – ulikhetenes by», hvor han sammen med Bengt Andersen har skrevet kapittelet «Arkitektur og ulikhet i Oslos vannkant».

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer? – Oslos store fortrinn er at byen er omkranset av natur- og rekreasjonsområder. Det gjør byen unik. Byen har dessuten et nokså godt utbygget kollektivtransportsystem, byens størrelse tatt i betraktning. Oslo er også preget av en nokså stor variasjon i boligtyper (leiligheter, rekkehus og eneboliger) i de fleste deler av byen. Byen har, etter mitt syn, to hovedutfordringer. For det første er det en utfordring å få redusert bilbruken og øke andelen reiser med kollektivtransport, med sykkel og som gående. For det andre er det en stor utfordring å få redusert den sosiale ulikheten og økende segregasjonen som følger av økte boligpriser, særlig i de sentrale delene av byen. Det har vært liten vilje til å styre for å påvirke denne utviklingen, og jeg mener byens myndigheter bør utvikle strategier og tiltak basert på erfaringer fra andre byer og forskning.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo? – Arkitekturpolitikken bør fokusere på utforming og fysiske strukturer og bebygde omgivelsene. Men samtidig har arkitektur og fysisk utforming av omgivelsene stor betydning for sosiale forhold, strukturer og praksiser. Slik jeg ser det, er det to muligheter: Enten kan arkitekturpolitikken favne bredt, og dermed inkludere slike temaer som sosial eksklusjon, sosio-romlig segregasjon (red.anm: fysisk og sosialt skille mellom grupper i samfunnet) og gentrifisering (red.anm: områder i byen blir endret for mer velstående befolkningsgrupper). Det betyr at fagfolk fra andre disipliner, som samfunnsgeografi og sosiologi, må trekkes inn i utarbeidelsen av politikk (på temaer der arkitekter og fysiske planleggere mangler kompetanse). Eller så må arkitekturpolitikken begrenses til å gjelde fysisk formgiving og strukturer, mens det i tillegg utvikles for eksempel en politikk for byens sosiale utvikling.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle? – Her mener jeg det er helt avgjørende å innhente erfaringer fra andre byer, og bygge på både foreliggende forskningsresultater og nye empiriske undersøkelser. Nyere forskning viser at kompakt og klimavennlig byutvikling kan bidra til økt sosial ulikhet, hvis ikke man tar hensyn til de sosiale implikasjonene av fortetting og satsing på «smart by»-strategier. For å skape en mest mulig inkluderende og rettferdig by, bør bypolitikk og planlegging ta sikte på å fremme likhet og like muligheter, og legge til rette for utvikling av sosialt og funksjonelt mangfoldige bydeler, det vil si å hindre segregasjon. Dessuten har byens myndigheter ansvar for å sikre demokratiske prinsipper i byutviklingen.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning? – «Produksjonen» av arkitektur skjer gjennom komplekse prosesser, der nokså mange ulike aktører er involverte, men der noen er mer innflytelsesrike enn andre. Hvis arkitekturpolitikken skal bli et førende og operativt verktøy, må den forankres hos politikerne, legge rammer for utbyggere og påvirke de fysiske planleggerne og arkitektenes faglige arbeid. Det krever nok en tydeligere institusjonalisering, i de operative etatene og i form av konkrete virkemidler.

– Oslo er de europeiske hovedstedenes litt rampete lillebror. Arkitekturpolitikken skal speile og rettlede denne byen – som skal overraske, være attraktiv å besøke og å oppholde seg i.
– Oslo er de europeiske hovedstedenes litt rampete lillebror. Arkitekturpolitikken skal speile og rettlede denne byen – som skal overraske, være attraktiv å besøke og å oppholde seg i, men fremfor alt være god å bo i, mener markedsdirektør Sverre Landmark hos eiendomsutvikleren Aspelin Ramm.
Foto: Oslo kommune

Sverre Landmark er markedsdirektør hos eiendomsutvikleren Aspelin Ramm, som blant annet har deltatt i utformingen av områdene Tjuvholmen og Vulkan. Aspelin Ramm eier også boligutvikleren Infill AS, som har realisert en håndfull små, men viktige boligprosjekter i Oslo. Sverre Landmark har en tydelig stemme i den offentlige debatten om byutvikling og boligbygging.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer? – Innenfor Ring 3 er Oslo kompakt og oversiktlig, og det er lett å bevege seg i byen. Utfordringen er vel først og fremst å få plass til flere mennesker i utbygde områder, noe som betyr fornyelse og fortetting. Den store utfordringen er å balansere – å gi plass til det nye, uten å gi opp for mye av det eksisterende. Deler av sentrum har lenge ligget nærmest urørt med sitt rufsete preg, og gir et godt utgangspunkt for en fornyelse. Utenfor Ring 3 er en stor utfordring å få beboerne til å forstå at fortetting ofte innebærer flere fordeler enn ulemper. En annen utfordring er komplekse eiendomsstrukturer der småhusplanen har resultert i tettere suburbia. Skal drabantbyene fortettes må et stort antall borettslagsmedlemmer, garasjelagseiere osv. være enige.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo? – Oslo er de europeiske hovedstedenes litt rampete lillebror. Arkitekturpolitikken skal speile og rettlede denne byen – som skal overraske, være attraktiv å besøke og å oppholde seg i, men fremfor alt være god å bo i. Når vi fornyer, legger vi nye lag til, og vi skal benytte bygningsarven til ny bruk, etter gjennomtenkt transformasjon. Og når vi gjør noe, så skal det være preget av høy kvalitet både med hensyn til form og materialbruk. Miljøstandarden skal være høy, det skulle bare mangle, men jeg er mer opptatt av bygg som er fleksible og bestandige enn de med flest mulig solsceller.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle? – Oslo er en god by å bo i for de aller fleste av oss. Det kan den bli for enda flere. Vi trenger dedikerte politikere og kommunale ledere mer enn noen gang, som forstår verdien av at byutvikling er – nettopp – utvikling. Og at det kreves langsiktighet og styringsevne for heller å si ja enn nei. I forvaltning og politikk er ikke forskjellsbehandling forbudt; men den må ikke være vilkårlig. Mange prosjekter går fra å være visjonære til å bli ordinære fordi fokus er på å følge malen.

Boligprisveksten gir muligheter til å utvikle områder som har vært betegnet som «vanskelige».

Vi har en befolkning som er tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi. Trenger vi virkelig fysiske bomstasjoner når bilistene enkelt kan kjøpe seg kapasitet på veien med smarttelefonen, slik man gjør for å skaffe seter på kino?

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning? – Det aller viktigste er å skape et håndgripelig og begripelig verktøy som vi umiddelbart forstår er viktig. Og så tror jeg det er greit at vi har respekt for at ikke alle byens utfordringer lar seg løse med arkitekturpolitikk. Og; la oss ikke da sette opp ambisjoner så høye at vi snuble i dem. Bedre med noen «arkitekturvettregler» enn et bindsterkt verk som er ferdig etter neste valg.

Tirsdag 28. mars inviterte Plan- og bygningsetaten til et heldagsseminar om arkitekturpolitikk. Her deltok spennende foredragsholdere fra inn- og utland som kan inspirere til arbeidet med en egen arkitekturpolitikk for Oslo.

Fikk du ikke med deg seminaret? Hele seminaret ble streamet, og du kan se opptakene på Plan- og bygningsetatens Facebookside.

Andreas Vaa Bermann er avdelingsdirektør i Plan- og bygningsetaten. Han har tidligere vært leder i Oslo Arkitektforening og direktør i Norsk Form, og har lenge engasjert seg i at Oslo skal ha en arkitekturpolitikk vedtatt av byråd og bystyre, som viser retning og har helt konkrete tiltak som bidrar til økt bevissthet, engasjement og til sist en økt kvalitet i byens arkitektur. Andreas var også Norges representant i det europeiske forum for arkitekturpolitikk (EFAP) i perioden 2010–2014, og deltok i arbeid om og med arkitekturpolitikk lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer? – Oslos arkitektur er ung, fragmentert og satt sammen av enkeltplaner og områder fra forskjellige historiske perioder. Dette gir byen egenart og spenning. Dagens utfordring er at hvert lille område eller enkelteiendom planlegges og bygges ut hver for seg, og tar ofte for lite ansvar når det gjelder å knytte det enkelte prosjekt sammen med byen, og gi det lille ekstra tilbake til samfunn og befolkningen. En annen utfordring er at mange av byens utviklingsprosjekter i stor grad er definert av økonomiske betingelser som går ut over de arkitektoniske kvalitetene.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo? – En definisjon av hva man oppfatter som arkitektur, en beskrivelse av byens kvaliteter og utfordringer, en redegjørelse for hvilke visjoner og mål man setter seg og hvorfor, og, til sist, en rekke konkrete tiltak for å oppnå de målene og hvordan og når man skal vurdere om man oppnådde det man satte seg som mål. Byrådets høyhusstrategi for Oslo, Rådet for byarkitektur og virkemidler som FutureBuilt for å stimulere til bygging med høy arkitektonisk kvalitet og reduserte CO2-utslipp er eksempler på slike virkemidler. Københavns forbud mot å dekke til vindusfasader på gateplan og sikring av gode oppholdssteder i byen for å bidra til et styrket byliv er et annet.

Et annet arkitekturpolitisk krav bør være at enhver eiendomsutvikling bør ha forventningen å tilby noe ekstra til byen ut over prosjektet i seg selv. Vi etterspør derfor at forslagsstillere av innsendte reguleringsplaner redegjør for dette i hver sin enkeltplan, slik at ale bidrar med en ekstra liten brikke til å gjøre byen bedre.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle? – Ved å sette seg tydelige mål og gjennomføre mange enkelttiltak for å oppnå dem. En arkitekturpolitikk er et av mange slike tiltak, men langt i fra det eneste.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning? – Ved å ha tydelige visjoner og konkrete tiltak vedtatt av byråd og bystyre, får politikere, bransje og forvaltningen konkrete mål å imøtekomme, som fremtidige planer og byggetiltak blir vurdert opp mot. Flere byer har gått foran med å lage slike visjoner og målsetninger. Ofte ender det med prinsipielle dokumenter som alle kan være enige i, men få føler forpliktende. Det er arkitekturpolitikkens utfordring å forplikte på en måte som gjør at den har en mening og gjør en forskjell. Ut fra erfaringene i arbeidet med nasjonal arkitekturpolitikk, så fant man at det er lokalt man kan gjøre den faktiske forskjellen, og bidra til å skape bedre fysiske rammer for befolkningen.

– Ved å ha tydelige visjoner og konkrete tiltak vedtatt av byråd og bystyre, får politikere, bransje og forvaltningen konkrete mål å imøtekomme, som fremtidige planer og byggetiltak blir vurdert opp mot, mener avdelingsdirektør Andreas Vaa Bermann i Plan- og



Publisert: 29. Mars 2017

Les også disse sakene