Ikke som alle andre borettslag

Bak en knallrosa dør inn til en moderne bygård på Grønland forbereder noen beboere en stor porsjon afrikansk peanøttsuppe på felleskjøkkenet. Snart strømmer det på med nysgjerrige gjester som lurer på hvordan det er å bo akkurat her. Borettslaget Friis’ gate 6 er nemlig ikke som alle andre borettslag.

Friis’ gate 6 er et såkalt bofellesskap hvor beboerne deler på en rekke fellesrom som storkjøkken, storstue, treningsrom, lekerom, systue og gjestehybler. Beboerne bor i helt vanlige, fullt utstyrte leiligheter i ulike størrelser, og privatlivet lever i beste velgående, samtidig som det gode naboskapet har nådd en helt annen liga. Her hilser alle på hverandre, tilbyr hjelp og innimellom spiser de middag sammen i storstua. Foreningen Framtidsboliger og ByKuben, Oslo kommunes senter for byøkologi, mener det er på høy tid å tilrettelegge for flere bofellesskap, nære naboskap og alternative boformer i Oslo.

Som en landsby i byen

– Å bo her er som å bo i en landsby der alle kjenner alle, hvor man hjelper hverandre og har mange uformelle og gode møteplasser. Det er sosialt og trygt, mener Thao Nguyen (29), beboer, arkitekt og nylig avgått styreleder i Friis’ gate 6. 29-åringen innrømmer at hun falt pladask for denne boformen da hun flyttet inn for 3 år siden.

– Bofellesskap er en veldig bymessig måte å leve på, og gir både sosiale og miljømessige fordeler. Hvert fellesrom er en uformell, sosial møteplass som skaper et eget miljø og gjør at vi naboene lettere snakker sammen og blir kjent. I mer tradisjonelle borettslag og sameier møter folk hverandre ved postkassene eller søpla, ikke spesielt innbydende steder. Vår fellesskapsløsning tror jeg fremmer folkehelse, og mener det er en god løsning for mennesker i byen hvor man bor stadig tettere, mener arkitekten. Hun oppfordrer flere utbyggere til å gå for flere og mer varierte fellesskapsløsninger når nye boliger skal prosjekteres.

Hvordan er det egentlig å bo i et bofellesskap?

Foreningen Framtidsboliger og Bykuben er begge pådrivere for nye, miljøvennlige og sosiale, urbane løsninger for Oslo. Derfor inviterte de i oktober til informasjonsmøtet ”Hvordan er det egentlig å bo i et bofellesskap” i Friis’ gate 6. Et 70-talls mennesker, mange av dem svært unge, fant veien til den nyoppussede storstua, hvor gjestene aller først ble servert hjemmelaget peanøttsuppe – som et eksempel på fellesmiddagene som arrangeres med ujevne mellomrom i borettslaget. I panelet satt både gamle og nye beboere i Friis’ gate, en gjest fra bofellesskapet Kollektivet på Hovseter og en av bofellesskapets arkitekter. Alle delte med stor entusiasme av sine erfaringer, og publikum i salen stilte en rekke spørsmål:

• Hvordan ivaretas privatlivets fred?
• Har alle leilighetene privat bad og kjøkken?
• Hvordan velger dere ut hvem som får kjøpe her?
• Må man delta i fellesskapet?
• Er det dyrt?
• Hva er det beste med å bo i Friis’ gate 6?
• Hvorfor er det så få bofellesskap i Norge?
• Hvordan startet det?

Ifølge Foreningen Framtidsboliger finnes per i dag kun to velfungerende bofellesskap i Oslo, Friis’ gate 6 og Borettslaget Kollektivet på Hovseter. Foreningen ønsker seg flere og forsøker å vekke interessen hos utbyggere og folk flest. USBL etablerte Kollektivet på Hovseter i 1975-76, og bygde Friis’ gate 6 på Grønland i 1987 i samarbeid med Byfornyelsen. Prosjektene ble utviklet med stor medvirkning fra private initiativtakere og potensielle beboere.

15 prosent til fellesskapet

I Friis’ gate valgte arkitektene å lage ett felles, sentralt trapperom med ekstra god plass i første etasje for å tilrettelegge for gode møter. 15 prosent areal ble tatt fra hver boenhet og dedikert til fellesarealer som lekerom, systue, treningsrom, multimedierom og store, felles balkonger. Og ikke minst, en storstue med tilhørende kjøkken hvor beboerne kan lage fellesmiddager eller arrangere fester og annet sosialt. I tillegg har Friis’ gate 6 fellesvaskeri og badstue, bordtennis og fotballspill i kjelleren, og to gjestehybler som beboerne kan låne når de har besøk.

Thao Nguyen påpeker at det er mange som tror at bofellesskap innebærer at man deler alt med alle. Sånn er det ikke. Faktisk er det slik at vi heller treffes i de mange felleslokalene fremfor hjemme hos hverandre. Nguyen bor alene sammen med katten Kristian i en leilighet med egen inngang fra gateplan.

– Her kan vi være helt for oss selv, om vi vil. Men jeg har også massevis av barnevakter og naboer som gjerne vanner blomster om jeg skulle reise bort, sier hun, og slipper Kristian ut i bakgårdshagen hvor han raskt smetter opp i et tre.

– Ikke alle vet hva de kommer til når de flytter inn, meglere har en tendens til å underkommunisere bofellesskapets herligheter. Man må da heller ikke ta del i fellesskapet om man ikke har lyst. Men vi betaler jo noe ekstra i fellesutgifter for å ivareta fellesarealene, så sånn sett blir det litt dumt å flytte hit om man ikke ønsker å benytte seg av alle mulighetene vi har, sier Nguyen. Hun mener fordelen med bofellesskapet langt overgår den prisen hun betaler for å bo her.

Fremmet likestilling

Bofellesskap er en sjelden boform i Norge, mens det er mye mer utbredt både i Sverige og Danmark. I Norge har vi en veldig sterk tradisjon for å eie vår egen bolig, mens det i Danmark har vært en sterkt kollektivbevegelse siden 1960-tallet. I Sverige er fellesskapsløsninger båret frem av sosialdemokratiet og fagbevegelsen.

I Oslo var det kvinneorganisasjoner som først tok initiativ til bofellesskap, det skulle fremme likestilling ved å lette kvinners hverdag og lokke flere ut i arbeidslivet. Norge hadde lavest andel gifte kvinner i arbeid i Skandinavia på begynnelsen av 1960-tallet, det ønsket kvinneorganisasjonene Oslo krets av Kvinnelige akademikere, Oslo Kvinnesaksforening og Oslo Yrkeskvinners klubb å gjøre noe med. De spurte kvinner hva de trengte for å gå ut i arbeidslivet, svaret var hjelp til barnepass og matlaging, dessuten ville de ha romslig kjøkken og godt lys i leiligheten.

Beboerne lager fellesmiddag

– Resultatet ble Kollektivet borettslag på Hovseter. I 1975 flyttet de aller første menneskene inn i Oslos første bofellesskap med nesten 160 boenheter, egen barnehage og beboerkafeen Camilla. I dag bor det rundt 300 mennesker her, forteller Gry Hege Johansen (54), som har bodd på Hovseter siden 2002 og har ansvar for borettslagets matgrupper. De sørger for middag til selvkostpris to-tre ganger i uken, et tilbud som benyttes av 30-50 beboere hver gang.

– Camilla er hjerterommet i borettslaget, og det betyr mye for både enslige og familier å spise sammen med så mange mennesker såpass ofte. Her møtes vi til hverdags og fest, feirer 17. mai og nyttårsaften, inviterer til julemiddag og sommeravslutning. Her har pensjonistene sitt eget treff annenhver uke, og alle som vil kan benytte lokalene for en svært billig penge, ofte gratis, forteller Johansen, men innrømmer at de yngre generasjonene ikke er like aktive som tidligere. Kollektivideen hadde bedre kår på 1970-tallet. I dag er det mange som jobber mye og heller ser Kollektivet som en mellomstasjon. Når barna kommer i skolealder, vil de fleste ha rekkehus med egen hage. Selv har Johansen to barn som har vokst opp i borettslaget, og trives godt med nærhet til marka og et nabolag der man alltid treffer kjentfolk på butikken, på treningsrommet, på fellesvaskeriet eller gatelangs.

– Etter informasjonsmøtet i Friis’ gate 6 er jeg blitt optimistisk på bofellesskapenes vegne. Mange, veldig unge og svært nysgjerrige mennesker møtte opp. Jeg tror det betyr at flere nå ønsker seg flere alternativer til de tradisjonelle, individuelle boformene i Oslo, sier Johansen.

Få nabokonflikter

Tilbake i Friis’ gate 6 treffer vi juristen Jon Aga (48). Han og kona var veldig bevisste at de valgte bofellesskap da de flyttet til Oslo for 18 år siden. Selv er han vokst opp i et bofelleskap bestående av fire eneboliger samt et felleshus på Larkollen. Der spiste de fire familiene blant annet lørdagsfrokost sammen. Den nære kontakten særlig barna får til naboungene synes Aga er en ekstra bonus.

– Det var veldig praktisk at vi bodde ved siden av lekerommet her i Friis’ gate 6 da vi fikk vårt første barn. Men vi flyttet til en større leilighet da nummer to kom. Tanken var at vi skulle flytte fra Grønland når barna skulle begynne på skolen, men slik ble det ikke, forteller Aga. I stedet kjøpte de en enda større leilighet og kjørte flyttelasset i heisen til femte etasje. De har ikke lenger planer om å flytte og både voksne og barn er ivrige brukere av fellesarealene.

– Men det beste ved å bo her er at vi har så hyggelige naboer, og vi har overraskende få nabokonflikter. Skulle imidlertid balkongsaken komme opp igjen, kan det være noen blir sure på hverandre, sier Jon Aga. Ingen av leilighetene i Friis’ gate 6 har egen balkong, og hver gang saken er kommet opp er den blitt nedstemt mot sterke dissenser. Flertallet synes imidlertid det holder med store, felles balkonger i hver etasje.

Legger merke til hverandre

I tredje etasje bor borettslagets eldste, Berit Waal på 80. Hun har bodd i samme leilighet i Friis’ gate siden 1990, bare tre år etter at bygården sto ferdig. Hun er en aktiv dame som trener og svømmer, Botanisk hage og Tøyenbadet ligger like i nærheten, og hun er engasjert i Bestemødre for fred. Opp igjennom årene har hun vært en flittig bruker av felleslokalene.

– Det er for eksempel veldig flott å kunne invitere til 50-årsdag for en venninne i storstua. Jeg har også arrangert seminarer og foreningsmøter, og da barnebarna var små elsket de å være på lekerommet. Nå som de er blitt større har de det mye gøy med biljard, fotballspill og pingpong. Med de to gjesterommene er det også enklere for folk å ta imot besøk. Vi har hatt beboerundersøkelser og det medførte at vi fikk biljardbord i kjelleren, med 50 prosent støtte fra UBSLs miljøfond. Vi fikk også støtte til å pusse opp kjøkkenet, men gjorde mye selv, forteller 80-åringen, som mener det har utviklet seg en aktivitetslinje i borettslaget.

– Men fellesskap er ikke bare solskinn, også her skilles folk, får kreft eller dør og det har vært alvorlige situasjoner. Vi er kanskje veldig åpne om det som er positivt, men forteller ikke nødvendigvis om det om vi har en dårlig dag. Det er ikke alt vi ser, sier Berit Waal, men legger til at fellesmiddagene og felleslokaler gjør at beboerne kjenner hverandre bedre enn naboer flest, noen er også venner, og da legger man mer merke til hverandre.

- Vi har en hjelpsom kultur her. Når jeg ser at en av naboene er blitt syk eller har brukket armen, følger det helt naturlig å spørre om det er noe jeg kan hjelpe til med. Nå som jeg er blitt eldre opplever jeg å få mye støtte, naboen fikser alltid internett for meg. Jeg vet at om jeg får trøbbel så er det alltid noen som vil hjelpe. Det gir stor trygghet.