Medvirkning – nødvendig når byen bygges!

Ordene tilhører Oddrun Sæter, professor og forskningsleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og de falt på Byutviklingskonferansen 2015 (se faktaboks). Sæter har i en årrekke forsket på byutvikling, og i mange prosjekter har medvirkning vært et tema. Hun var utfordret til å svare på spørsmålet Hvordan kan brukerinteresser best ivaretas i en bymessig utvikling av byen?

Plan- og bygningsloven pålegger enhver som fremmer planforslag å legge til rette for medvirkning (se faktaboks). Men Sæter advarer mot at prosessene blir skuebrød og legitimeringsfakter mer enn reell medvirkning, der innbyggere reelt kan være med på å påvirke hvordan områder skal utvikles. Forskning har vist at en faretruende stor andel, 45 prosent av aktører i utbyggingsprosesser, bruker medvirkning strategisk tidlig i planfasen for å få politisk godkjenning av planene.

– Dette kaller jeg ikke medvirkning, sier Sæter. – Planer er ofte vanskelig å forstå, og tidlig i fasen handler det mer om hvordan tomter fylles opp enn om hvordan bygg og byrom vil se ut. Selv de som sitter med den endelige makten i byutviklingen, politikerne, har problemer med å forstå dem. Jeg husker en sentral Oslo-politiker som var intervjuet i en avis og uttalte at hun ikke hadde forstått på plantegningene at bygget ved Sentralstasjonen skulle bli så høyt som det ble, sier Sæter.

– Du mener at det må mer til enn høringer og informasjon i planprosesser. Kan du si noe om hvordan man kan få til bedre brukermedvirkning?

– Det er sikkert mange måter å skape dem på. Men det handler om å bli invitert, at noen tar initiativ til å invitere beboere i områder i utvikling til møter. Der er det jo ofte de som snakker høyest som blir hørt, det er også viktig å få med ”de stille stemmene”. Altså de som har noe på hjertet men som ikke tør å snakke i forsamlinger, ikke tør å ta kontakt. Det er mange av dem, og de kan ha veldig gode argumenter i forhold til sine interesser.

– Har du eksempler på andre medvirkningsformer enn møter?

– Jeg var mye involvert i senterutviklingsprosessene på Furuset på 90-tallet. Jeg har vært der de senere årene også, som del av et team som skulle utrede hvordan det nye biblioteket på Furuset kunne utvikles. I våre metoder for å fange opp beboernes ønsker for et nytt bibliotek, anvendte vi en rekke gruppeintervjuer. Vi snakket med alle slags grupper som fikk fortelle hva de ønsket seg av biblioteket. En kan si at metoder vi bruker i forskningen også kan brukes som medvirkningsmetoder, særlig dette å invitere grupper inn for å diskutere sammen, dette kan være ett av de kommunikative rommene jeg etterlyser.

– Vi jobbet veldig kompakt med disse samtalene noen uker. Og ja - det tar tid å jobbe med medvirkning, det forsinker jo prosesser for utålmodige utbyggere, og det koster ekstra. Men den prisen må de betale, så lenge det fører til bedre resultater, som folk kan leve med, og som også skal vare over tid. På Furuset fikk mange eierforhold til planene for et nytt bibliotek, ved at de ble invitert inn i prosessen.

– Plan- og bygningsetaten har nylig lansert en tjeneste på nett der alle lett kan levere kommentarer i høringsrunder. Har du tro på at denne og andre digitale muligheter vil øke brukermedvirkningen?

– Jeg tror nok mye på den tilstedeværende deltagelse, mer enn på distanserte former for kommunikasjon. Men digitale hjelpemidler er kommet for å bli, så hvorfor ikke i brukermedvirkning også? Men jeg tror nytten i den digitale medvirkning er best om det er nettested for folk som bor i området, for større offentlige prosjekter blir det selvfølgelig annerledes, som for eksempel i Fjordbyen og i regjeringskvartalet, her har vi sett mange typer åpne kanaler for meninger.

– Kan brukermedvirkning være ikke bare en teoretisk øvelse, men ta former hvor innbyggerne i praksis kan være med på å forme byrom?

– Da jeg jobbet på Byggforsk snakket vi ofte om hvorfor ikke bare la plassen ligge åpen, så ser vi hva som skjer, hvor folk går? Jeg observerte det på Blindern også, både som student og ansatt, hvordan folk gikk på tvers av de asfalterte stiene. Det vil alltid være snarveier folk tar, det har jeg sett også i nærmiljøet der jeg bor. Jeg har tenkt mange ganger, hvorfor ikke vente med å ”legge stein” til det har gått en stund? Det er en måte å tenke medvirkning på. Sjølorganisering og medvirkning er utrolig interessant, at man tar seg tid til å observere hvordan folk beveger seg i et byområde der man planlegger fortetting. Hva er den umiddelbare måten å gjøre rommet på, blant beboere? Vi ser jo hvordan beboerne for eksempel innreder et byrom hvis utbyggerne ikke har satt opp faste installasjoner.

– Kunne byen vår vært annerledes med bedre brukermedvirkning?

– «Top og bottom» har vært et gjennomgående tema på konferansen i dag, og man må tenke begge deler. Man må forutsette at de som skaper rom i by, har kompetanse vi kan stole på, at de også iverksetter gode ting, det må ikke alltid være slik at folkets røst vinner. Det er to hensyn å ta, to kompetansegrupper: Beboerne har stor kompetanse på å bo der de bor, arkitektene på hvordan bygg kan se vakre og bovennlige ut. Men i tillegg har vi utbyggerne som skal tjene mest mulig penger.

– I en medvirkningsprosess, kan vi ikke bare satse på reaksjon på forelagte planer, som høringer, vi må også innlemme beboerhandlinger, eller aksjon i planene, altså todelingen reaksjon og aksjon. Målet må være at planmyndigheter og innbyggere utvikler et felles språk som viser både verdier og mål for utviklingen.

Og slik oppsummerer Sæter: – Å være nysgjerrig på, og gjøre seg kjent med hverdagslivets bybruk fra planleggernes side, er en form for brukermedvirkning som går motsatt vei – hvor det er utbyggeren, arkitekten og planleggeren som blir brukere av ideer og praksis skapt av mennesker i gater og på plasser. Slik utvikles byen videre som en levende organisme, skapt av dem som bor her. Dette betyr å se på byen og byutviklingen som et felles verk.