Omkamp i strandsonen

«Din brygge er ulovlig satt opp. Den hindrer almen ferdsel og må fjernes.»

Denne tøffe beskjeden er gitt til mange grunneiere de siste årene. Mens kommunen utfører sin lovpålagte plikt om å ta tak i ulovlige tiltak i strandsonen, har grunneierne reagert til dels kraftig: Mange brygger har jo stått der i årevis, kanskje satt opp av tidligere eiere. Ulovlig? Rive? I Bergen var en bryggeeier så uenig i pålegget om riving at han tok saken til retten. Saken gikk hele veien til Høyesterett – hvor bryggeeieren overraskende vant, motparten var ingen ringere enn Staten. Og det er denne dommen som de siste månedene har ført til selvransakelse i mange kommuner: Har vi vært for strenge? Vi har operert i samforstand med både departement og statsforvalter – men har vi hatt lovhjemmel for påleggene om riving? Må vi endre vår praksis – og kanskje gjøre om tidligere vedtak?

Ny praksis

Også i Oslo gikk alarmen. Byen har i alt syv mil kystlinje, og med 700.000 innbyggere er behovet for tilgang til strandsonen stort. Å få bevege seg langs vannet ses på som et folkehelsetiltak. Kommunen er lovpålagt å følge med på hva som skjer her: Blir regelverket fulgt? Er brygger, badehus, gjerder og plattinger bygd korrekt? Svaret har flere ganger vært nei. Men har nei’ene vært korrekte? For også grunneierne langs vannet har rettigheter som skal ivaretas.

– Høyesterettsdommen har ført til en ny praksis hos oss. Tidligere har vi konkludert med at en brygge er ulovlig hvis den ikke var byggemeldt, men slik er det ikke lenger uten videre, sier Astrid Fagertun, leder for seksjon for ulovlighetsoppfølging-prosjekt i Plan- og bygningsetaten (PBE).

Uklar lovtekst

Dommen om den private bryggen i Bergen sier nemlig at mange brygger som er satt opp i årene 1965 til 1986 ikke var omfattet av kravet om byggemelding. Den aktuelle lovteksten (i bygningsloven) var rett og slett uklar. Loven ble endret i 1986, men hva skal kommunen gjøre med påleggene som har vært gitt om de mange bryggene satt opp 1965-1986? Svaret – altså i Oslo – er å gå gjennom sakene på nytt.

– Vi har gått gjennom alle sakene våre. Totalt er det ca. 400 saker, dels avsluttet, dels pågående. Til nå har vi funnet to saker der vårt vedtak kan ha vært feil. Den ene saken er omgjort, den andre kan bli omgjort, sier Astrid Fagertun.

To saker – av 400. Altså et svært lite antall. Hvordan kan det forklares? Altså at brygger som er krevd revet på grunn av manglende byggemelding, ikke får «oppreising» når kravet om byggemelding er falt bort?

Plan trumfer lov

Svaret er – enkelt sagt – todelt: Reguleringsplaner og fredning/vern. Hvis et område har en vedtatt reguleringsplan, vil denne trumfe den aktuelle bestemmelsen i bygningsloven. Selv om bygningsloven (i de aktuelle årene) ga fritak for melde/søknadsplikt om tiltak i strandsonen, vil en reguleringsplan sette stopper for tiltaket. Med mindre utbygger søker om dispensasjon – altså fra reguleringsplanen. Og da behøves det jo – nettopp – en søknad.

Et eksempel er Mosseveien. Der ble et større område langs sjøen regulert til park- og tursti i 1961. Da vil private brygger i dette området stride mot planen, hvis ikke det er gitt dispensasjon. Når en privat eiendom reguleres til park og tursti, er formålet med reguleringen å sikre arealet til allmenn bruk og rekreasjon. Dette regnes som et offentlig formål, selv om eiendommen er privat eid. Reguleringsplanen styrer altså arealbruken til fordel for allmennheten, forklarer Lena Amdal, hun er leder av Oslos strandsoneprosjekt (startet i 2015).

Et område som er fredet, er Hovedøya. Der er det ingen private eiendommer, til gjengjeld disponerer fire båtforeninger et større areal på nordsiden av øya. I årenes løp er det foretatt flere tiltak som ikke er søkt om her, men heller ikke disse kan få «amnesti» – altså fordi fredningen vil kunne trumfe bygningslovgivningen.

– Nå ryddes det opp på Hovedøya, dialogen er god. Bl.a. fjernes det en del gjerder, sier Lena Amdal. Hun er ofte på befaring i ulike deler av Oslos strandsone.

Mange klager

Hvor god er dialogen er andre steder i strandsonen, kan nok diskuteres. Reaksjonene som møter kommunens folk på befaring, er mange, ofte av typen «Dette står jo ikke i veien for noen», «det har jo vært sånn i alle år», «vi må jo gjøre noe her, tomta er så bratt». Dessuten: Bunken av klager hos PBE er (og har vært) stor. Advokater blir ofte benyttet.

– En stor andel av våre pålegg i strandsonen klages på, sier seksjonsleder Astrid Fagertun. Hun bekrefter at den omtalte høyesterettsdommen er blitt godt kjent i mange miljøer, og at den nå brukes som argument i flere av klagene. PBE tar sjelden klagene til følge. Klagene kan deretter gå videre til Statsforvalteren, men heller ikke der er gjennomslaget stort.

«Forsonlig linje»

PBE mener, tross få omgjøringer av egne vedtak, at de likevel har valgt en forsonlig linje etter at høyesterettsdommen ble klar. Oslo har nemlig et knippe lokale vedtekter som kunne ha redusert betydningen av dommen, men disse vedtektene ser PBE bort fra.

– Vedtektene har vært endel av grunnlaget for vår praksis, og Kommunaldepartementet mener at vedtektene fastslår en meldeplikt for brygger i de omtalte årene. Vi velger likevel å se bort fra dette og følger isteden prinsippene i Høyesteretts dom, sier Astrid Fagertun.

Etter en ny lovjustering i 2008 er alle tiltak i strandsonen søknadspliktige. Tidligere har det vært en forskjell mellom melde- og søknadsplikt. Der meldeplikten gjaldt mindre tiltak med liten betydning for f.eks. sikkerhet, mens søknader måtte sendes inn for f.eks. bygninger og store støttemurer. I tillegg til bygningsloven må grunneierne i strandsonen i dag også forholde seg til friluftsloven, den regulerer stengsler som kan omfatte gjerder og annet som privatiserer og hindrer ferdselen. Denne loven ivaretas i Oslo av Bymiljøetaten (BYM), og BYM og PBE har et nært samarbeid om byens kystlinje.

Tidsfrist og mulkt

Hvis eieren får beskjed om å rive f.eks. en brygge, gis det en tidsfrist på fire måneder. Med på lasset følger alltid en tvangsmulkt, altså et pengebeløp av varierende størrelse. En døgnmulkt slår til hvis fristen brytes, men det er mulig å søke om utsettelse.

Og til dem som måtte lure på hvor godt våre etater følger med i strandsonen: Svaret er «ganske tett». Eller systematisk. Befaringer både på land og med båt er hyppige. Dessuten studeres flyfoto der endringer kartlegges. Flyfotografering av byen gjennomføres hvert år, dette er grunnlag for oppdaterte kart. Mens det de siste årene særlig er holdt øye med byøyene (Nakholmen, Lindøya m.fl.) og området langs Mosseveien, Nedre Bekkelaget, Ormøya, Malmøya etc., vil PBE/BYM framover rette blikket mer også mot Bygdøy.

Lena Amdal i PBE sier følgende om arbeidet som gjøres og som skal fortsette:

– Noen uttrykker at de opplever seg forfulgt. Vi har imidlertid en lovpålagt plikt til å følge opp ulovlige tiltak. Det er kun tiltak av mindre betydning vi kan unnlate å følge opp. I strandsonen er det svært lite kan karakteriseres som bagatellmessig eller «av mindre betydning».

Astrid Fagertun sier at plan- og bygningsloven er helt tydelig på at kommunen skal følge opp ulovligheter.

– Det er også andre lovverk, for eksempel friluftsloven, som har klare regler for hvordan vi skal ta vare på strandsonen. Vernet av strandsonen er høyt prioritert. Statsforvalteren er også tydelig på at strandsonen har et særskilt vern, og selv små ulovlige tiltak skal følges opp dersom de ikke har tillatelse.