Hukodden strandrestaurant: Nytt liv i gamle detaljer – og en mystisk skatt

Ytterst på Huk på Bygdøy ligger sjøperlen Hukodden strandrestaurant, som eies av Oslo kommune og forvaltes av Eiendoms- og byfornyelsesetaten (EBY). Snart er rehabiliteringsarbeidene utført, og dørene vil igjen åpnes til glede for hele Oslos befolkning.

Det gamle badeanlegget ble bygget som Vidkun Quislings private badehus i 1943, og ble senere bygd om til strandrestaurant. Bygget er oppført på Byantikvarens gule liste. Mye av det gamle er bevart, som de opprinnelige dørene med diamantvinduer og skråstilte profiler. De små vinduene i den østre veggen vitner tydelig om en svunnen tid da bygningen ble brukt som badehus. Akkurat små nok til å skjerme for uønsket innsyn under skifting til badetøy, men store nok til å slippe inn fliker av dagslys så man ikke famlet i mørket.

Bygget står nå som en staut representant for badekulturen i Oslofjorden, som utviklet seg fra små private badehus på pæler i vannet på slutten av 1800-tallet, til større og mer offentlige anlegg fra mellomkrigstiden – en tid der man hadde folkehelse og hygiene høyt i fokus.

– Det viktigste for oss er vern gjennom bruk, og det har vi fått til her på en god måte. Det er blitt utført minst mulig inngrep og fjerning av materialer, samtidig som at man har klart å tilpasse bruken som restaurant. Bygget kommer til å bli en publikumsmagnet, jeg tror stranda har ropt etter et slikt sted lenge, forteller byantikvar Ellen Hole med et stort smil.

Bitt av basillen

Hole og antikvar Sigrid Varfjell hos Byantikvaren forteller at de satte stor pris på at fagpersonene i prosjektet utviste et stort engasjement for det verneverdige.

– Vi så hvordan arkitekten og resten ble bitt av den samme basillen vi har. Det var en sann glede å se, forteller de begge med en liten latter.

Blant annet ble de fire opprinnelige søylene ved hagestuen nøye undersøkt. De var i dårlig stand, og skal byttes ut.

– Arkitekten i prosjektet studerte søylene, og scannet utskjæringene. Nå får vi på plass nye søyler som er tro kopier av de originale. De har flotte detaljer, forteller Varfjell og legger til:

– Sammen med en god løsning for feste av pergolaen så kommer nå disse søylene godt fram i all sin prakt – akkurat slik man kan se dem på gamle foto. Det var også viktig for oss at terrassen er fremdeles lesbar som et stort soldekk. I tillegg er vinduene og dørene som er bevart en viktig signatur for byggets historie.

Prosjektleder Butnarciuc vektlegger at bygget er nå vesentlig oppgradert.

– Bygget er nå godt isolert, det er gulvvarme i oppholdsarealene og uteområdet er oppgradert. Vi monterer akustikkhimling og nytt heltregulv i spisesalen og nytt og større kjøkken. Vi har også et nytt tilbygg, som gjør at personalet får nå god plass med garderober, spise- og arbeidsrom.

Mange forbipasserende har uttrykt glede over arbeidene.

– Jeg har ikke tall på hvor mange som har stoppet ved byggeplassen, de er glade for at ting skjer og lurer veldig på når det skal åpne. Arbeidene våre blir ferdig i løpet av juni i sommer, og da er alt klart for overlevering til ny leietaker, som er Sult og Tørst, sier Butnarciuc.

Mystisk sølvskatt

En sen ettermiddag høsten 2025 kom en uventet telefon fra entreprenøren.

– Under gravearbeidene dukket det opp en mystisk sølvskatt, begravd rett utenfor strandrestauranten. Det var mye sølvtøy – to komplette sett, og med utstyr som tekanne og fat. Alt lå i en klynge med rester av en striesekk, og vi fikk inntrykk av at det var gravd ned i hastverk, forteller Butnarciuc og fortsetter:

– Aldri før har vi funnet en skatt på våre prosjekter. Da jeg dro ut på byggeplassen har entreprenøren lagt alt sølvtøyet veldig forsiktig ut på bordene i brakkeriggen. Vi oppdaget monogrammer på mye av sølvtøyet og dateringer fra 1910 og 1911.

Sølvtøyet ble av Byantikvaren ikke vurdert til å høy kulturminneverdi i seg selv, og det var for gammelt til at politiet kunne ta saken. Mange klødde seg i hodet. Quisling var kjent for sine robberier, blant annet fra jøder, kunne dette være rester av hans verk? Dermed tok fagpersoner fra Holocaust-senteret turen til EBY for å studere skatten.

De ble svært begeistret for funnet. De mente at sannsynligvis er dette tyvgods som ble gravd ned rett før freden. De uttrykte at det var viktig å få avdekket monogram og inskripsjoner, som kan være en viktig ledetråd til å etterspore hvem som kan ha vært eier av sølvtøyet.

Ytterligere fagpersoner fra ulike museer har kikket entusiastisk på saken og søkt i sine databaser og kloke hoder; Nasjonalmuseet, Folkemuseet og Oslo Museum. Mange mulige vage hint har blitt funnet, men ingen ting som så langt har gitt et svar.

Et mulig tips kommer fra Oslo Museum, som fant informasjon fra Nasjonalbiblioteket i et gammelt Arbeiderblad fra 24. august 1945. Her står det flere referanser fra da Quisling ble stilt for retten, og han ble spurt om verdigjenstander han hadde robbet fra Slottet og Kongsgården. Blant annet en byste av Dronningen, som var flyttet til badehuset. Vi kan lese i avisen fra 1945:

«Quisling protesterer. Det var ikke badehus, men strandhus.
Lagmannen: Men var bysten flyttet dit?
Quisling: Ja.
– Hvem gjorde det?
– Det var meg, men hensikten var å beskytte den.
Quislings tåpelige forklaringer blir mer og mer forvirret og drukner i latter».

Avisen legger ikke skjul på at mye av Quislings forklaringer var lite troverdig, eller «tåpelige» som de uttrykte det.

Kan Quislings kongelige robberier være en mulig ledetråd? Kan de kongelige samlinger være et spor videre?

Omgitt av fjære og frisk sjøluft leverer den staselige strandrestauranten på Hukodden her et helt ekte påskemysterium. Et mysterien som for nå, er «to be continued»…