Siste spor fra en svunnen tid

For syv år siden var det ikke bare badenymfer og friluftsentusiaster som kastet seg på en Ruter-ferje, en kajakk eller egen båt for å ta seg ut til det som har vært et av Oslo kommunes ferieparadis siden tidlig 60-tallet. Gjennom de siste årene har også avfallsjegere funnet veien til Langøyene - i håp om å finne en skjult skatt. Men nå er det slutt, for i juni startet Eiendoms- og byfornyelsesetaten (EBY) arbeidet for fullt. Til neste år åpnes Langøyene for publikum i helt ny drakt: Én meter rene jordmasser skal legges over dagens grunnivå, både i sjø og på land. Det vil sikre at miljøgifter ikke lekker ut i verken Oslofjorden eller til overflaten. Og avfall fra en svunnen tid, det vil bli historie.

Men la oss spole tilbake til begynnelsen. Til da Oslo, som på den tiden het Kristiania, var desperate etter en ny søppelplass. En øy, i byens nærhet, ville være midt i blinken fordi det ikke ville kreve store transportkostnader. Samtidig kunne man få avfallsplassen litt på avstand fra selve sentrumsgryta. Men da Kristiania kommune i 1899 søkte om å få bruke Nakholmen til søppelfylling, fikk de blankt avslag fra Aker kommune – som øya lå i. Den foreslåtte bruken av øya var ikke på noen som helst måte forenelig med kommunens nylig vedtatte «sunnhetsforskrifter». Renholdsverket i Kristiania kommune hadde mildt sagt ingen enkel jobb med å finne en egnet søppelplass, men i 1900 fikk de øynene opp for Nordre og Søndre Langøy – to koller atskilt av et smalt sund. Og det beste med alt – de to øyene var i private hender og lå, rent fysisk, i Nesodden kommune. Og der var det ennå ikke vedtatt noen såkalte sunnhetsforskrifter. Selv om Nesodden kommune ikke var sene med å protestere, klarte de ikke å stoppe Kristiania kommune fra å kjøpe de to øyene i 1902.

Allerede to år etter skjedde første dumping av avfall i sundet mellom de to øyene. Det var først og fremst Veivesenet som trengte å kvitte seg med gateoppsop fra fastlandet. Men da Aker i 1908 satte en stopper for all søppeltømming i byen, så måtte sundet mellom Nordre og Søndre Langøy brukes for fullt. Og det skulle ta ytterligere 40 år til før søppelprammen fikk sin siste avgang.

– Det er litt rart å stå på en gresslette som opprinnelig ikke eksisterte, men som var et langstrakt sund mellom de to oddene Nordre og Søndre Langøy. Her har det blitt dumpet enorme mengder søppel og mye farlig avfall. For å sikre at fremtidige generasjoner også skal kunne nyte dette stedet og samtidig sørge for at vi ikke ødelegger livet i fjorden, er vi nå nødt til å gjøre et omfattende pilotarbeid for å sikre området, sier byutviklingsbyråd Arild Hermstad (MDG).

Søppelmarerittet

Selv om mesteparten av øya i dag ligner fint lite på et avfallsdeponi, kan historien skrive under på at det både så ut og luktet som et avfallsdeponi. Det var nemlig ikke slik at deponiet på Langøyene forbigikk i stillhet. Renholdsverket hevdet at lenser, som var lagt ut i sundet, var nok til å holde avfallet på plass. Men stadig vekk kom det klager om at søppel fløt inn sjøkanten langs fastlandet og de omkringliggende øyene, og ikke minst kom det klager om en vond lukt. Løsningen skulle bli bortforklaring, samt å senke skipsvrak i sundet, nærmere bestemt i 1910. Skipsvrakene skulle sørge for at strømmen «holdt seg unna» søppelsundet. Klagene fortsatte å komme, og det kan i så måte sies at tiltaket kanskje ikke var så vellykket som man hadde håpet på, men til tross for iherdig mye saksarbeid, så klarte aldri Nesodden kommune å stoppe driften av avfallsdeponiet på Langøyene.

På 30-tallet begynner det å skje noe. Oslofjorden får sine første talsmenn, og det vokser frem et fokus på fritid og friluftsliv i takt med økende velferd og krav om kortere arbeidsdager. Samtidig invaderer fluer den avslappede feriestilen til både badegjester så vel som beboere på Langøyene, Nesodden og i Oslo. Renholdsverket vil ikke ta på seg skylda, men slipper ikke billig unna. Fluene blir døpt til «Langøyfluene».

Parallelt innser Oslo kommune at det nå er på tide å vurdere alternative avfallsmetoder. På tampen av 1938 kommer gladnyheten om at søppelfyllinga på Langøyene skal nedlegges, og at den videre tømmingen primært skal skje på Fornebu og i Fetsund. Den 8. april 1940 melder Arbeiderbladet at nå er «siste lørje til Langøyene gått». Men gleden er kortvarig. Dagen etter okkuperte tyskerne Norge, og noe av det første de gjorde var å stanse søppeltransporten til Fornebu. Det ble heller full gjenåpning av Langøyene som hovedstadens avfallsdeponi.

– Det gamle avfallsdeponiet her på Langøyene ble først avsluttet i 1948, etter andre verdenskrig. Da startet arbeidet med å planlegge hvordan tilrettelegging for friluftsliv og rekreasjon, forteller Hermstad.

– Ut ifra miljømålingene som er gjort, forstår vi at det er blitt dumpet både husholdnings- og industriavfall her i 40 år. Vi har til og med funnet restene av en gammel bil. Men hva som faktisk ligger under her, det vet vi egentlig lite om. Tilbake på den tiden så førte man ikke noe avfallsregnskap. Og vi har heller ingen oversikt over hva tyskerne la igjen her, men vi vet at de brukte avfallsdeponiet under krigen og vi har funnet kjøkkenservice med det tyske krigsvåpenet.

Fokus på friluftsliv

I boken Fra nattmann til renholdsverk: avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år kan vi lese at «Oslo kommune besluttet å legge hele arealet på Langøyene ut til friareal. Og i 1949 gikk den siste lasten med søppel dit, og denne gangen var det slutt for godt. (…) Oslo parkvesen overtok så ansvaret for øya. I 1950 var russen med på opprenskning og rydding. Da badeplassen ble åpnet for publikum i 1952, hadde parkvesenet fylt ekte sand på stranda. Med egen båtrute ble den nye badeplassen snart en av de mest populære».

Det deilige friluftslivet på Langøyene har siden vært et faktum. Men 61 år senere begynte drømmen om ferieparadisøya å slå sprekker. I 2013 kom nemlig porselensskår, takstein og glass til syne.

– Da avfall kom til syne på den mye brukte gressletta satte vi raskt i gang med undersøkelser. De viste forhøyede konsentrasjoner av blant annet bly, kvikksølv og polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), opplyser direktør Eskil Bråten i Eiendoms- og byfornyelsesetaten.

– Siden den tid har vi jobbet med å kartlegge det gamle deponiet og hvordan miljøgiftene kan sikres. Etter et grundig forarbeid er nå tiden endelig moden for at dette arbeidet kan starte.

– Metoden for å hindre forurensning er å dekke avfallsdeponiet til med rene jordmasser på land, henholdsvis én meter jordmasser tilsvarende ca. 360.000 tonn totalt. Vi skal også dekke til deponifrontene i sjø, samt erosjonssikre nordsiden av øya med en steinfylling. Å erosjonssikre vil si å forebygge nedbrytning av jordoverflaten som skyldes vind, vann, is, sier Bråten.

Ulike tiltak for å sikre deponiet er vurdert, deriblant fjerning av deponiet. Disse vurderingene har vist at utgraving ville medføre en stor miljøbelastning, blant annet stor risiko for spredning av avfall og forurensning, inkludert gass og lukt. Transport av utgravde masser til et godkjent avfallsmottak ville medført omfattende klimagassutslipp. Bortgravning av sletta på Langøyene ville også medført tap av et mye brukt og verdsatt friareal i Oslofjorden. Ved heller å dekke til massene, og ha etterdrift med miljøovervåkning, vil tiltaket være nærmere et nullutslippstiltak enn det ville vært ved sanering.

Den siste skattejakten

Under en siste skattejakt i søppelruinene juni 2020, finner en ansatt i Eiendoms- og byfornyelsesetaten et bein til det som før i tiden har vært en porselensdukke. Kanskje er det en verdifull skatt som nettopp er blitt børstet ren for jord og støv? Men resten av porselensdukken befinner seg nok nedi det gamle avfallsdeponiet, et eller annet sted under jordmassene. Og når snart ytterligere én meter rene jordmasser skal fylles på, blir nærkontakten med en svunnen tid ennå mer diffus. Borte. For alltid.

Parallelt starter et nytt kapittel. Når Langøyene åpnes i juli 2021, vil øya kunne friskmeldes. Ikke lenger skal den idylliske øyperlen utsette Oslofjorden for forurensning. Istedenfor vil Langøyene igjen kunne brukes til friluftsliv og rekreasjon – men denne gangen i et noe forhøyet landskap, med tilgang på rent og godt drikkevann direkte fra krana og ikke minst at de utdaterte utedoene byttes ut med moderne toalettfasiliteter.

– Utover det er målet at Langøyene fortsatt skal brukes slik det har vært brukt gjennom de siste nesten 70 årene: Dette skal være en lett tilgjengelig øyperle både for de som har båt eller kajakk og de kommer hit med Ruter-ferja. Langøyene skal brukes av de som vil nyte en varm sommerdag på stranda og av de som søker ro over et litt lengre opphold i en vakker fjordnatur. Langøyene skal være et fristed og et ferieparadis, forteller Hermstad.

– Friluftsliv og store naturverdier er en viktig del av vår identitet her i Oslo. Etter hvert som byen vår vokser, er det behov for å styrke friluftslivet – også her ute på de vakre øyene våre i Oslofjorden, avslutter han.