En tidsreise gjennom Groruddalen

Høstværet viser seg fra sin beste side da Byantikvaren 25. september tar med politikerne fra Rådhuset, med byråd for byutvikling James Stove Lorentzen i spissen, på en liten rundtur i noen av Oslos mest karakteristiske drabantbyer. Arrangementet markerer lanseringen av prosjektrapporten «Etterkrigstidens massebyggeri - Boligbygging i Oslo 1945-90», et prosjekt som startet i 2009. Formålet har vært å kartlegge, ivareta og formidle arkitektur- og kulturhistorie fra viktige utbyggingstiår i Oslo, planlagt og oppført i ytre by etter andre verdenskrig. Hos Byantikvaren har Berit Johanne Henjum og Fredrik Borgen utarbeidet rapporten, og det er også de som viser rundt.

Drabantby før drabantby

Turen starter på Flaen ved Kalbakken, der blokkbebyggelsen ligger åpent og luftig til, i grønne omgivelser. Her finner vi også såkalte «svenskehus», flermannsboliger som kom som byggesett fra Sverige, og kunne settes opp av noen få mann i løpet av kort tid. Flaen var blant de første områdene i Groruddalen som ble bebygget, faktisk startet man der før kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948. Det var bolignød, og det hastet med å få oppført boliger.

Den gangen lå blokkene og svenskehusene på Flaen ganske så alene i jordbrukslandskapet, men bebyggelsen på Kalbakken ble på 1950- og 60-tallet bygget ut av OBOS med boligblokker, flermannsboliger, servicefunksjoner og fellesanlegg, som gjorde området til et helt nytt bysamfunn – en drabantby. Til slutt hadde Kalbakken både butikksenter, kino, bibliotek, svømmehall, skole, barnehager og mer. Det er nettopp den nøye planlagte helheten mellom boligbebyggelse og fellesfunksjoner som skaper en drabantby. Lambertseter er som kjent den første drabantbyen som ble bygget, og andre drabantbyer i Østensjøbyen og Groruddalen fulgte like etter.

– Flaen er et utrolig spennende bomiljø fra slutten av 40-tallet, allerede før de store drabantbyene ble bygget, I dag ligger det så tett mot drabantbyen Kalbakken at mange kanskje ikke tenker over at Flaen kom først, sier antikvar Fredrik Armand Borgen.

Byantikvaren har foreslått at Flaen får en hensynssone i den nye kommuneplanen for Oslo. Det betyr ikke et strengt vern, men at den fine, grønne, åpne blokkstrukturen og svenskehusene med hager bevarer sine kvaliteter.

På Kalbakken og i 1950-tallets drabantbyer ble det benyttet tradisjonelle materialer og bygningsprinsipper. Blokkene ble murt opp av tegl, stein for stein, på stedet. Eksisterende trær ble tatt vare på og dannet grønne lunger mellom blokkene. Idealene fra mellomkrigstidene med lys, luft og sunne boliger var fremdeles gjeldende. Bilen var ennå ikke allemannseie og Kalbakken ble ikke planlagt for storstilt biltrafikk.

Ammerud – urettferdig utskjelt?

Etter en liten vandring på Flaen, går turen videre til Ammerud. Området ble utbygget i 1960-årene, etter helt andre prinsipper. Det første som møter den interesserte gjengen da de kommer ut av bussen, er det populære området med atriumhus, som relativt nylig fikk ny reguleringsplan som sikrer bevaring. Vandringen går videre til bevarte gårdshus fra Ammerud gård, like ved siden av de enorme skiveblokkene, Ammeruds mest kjente bygninger og kjennetegn. Her, i disse bomaskinene, bygget av prefabrikerte betongelementer, satt opp av digre kraner, kunne man umulig skape gode bomiljøer. Eller?

Ammerudrapporten fra 1969 formidlet et dystert bilde av denne drabantbyen. Men sannheten var mer nyansert. Og i dag? Grønne plener, trær og rehabiliterte balkonger skaper positivt engasjement på vandringen. Ammerud består ikke bare av høyblokker. Det er lavblokker her, som den berømte «Bananblokka» som kurver seg elegant i landskapet, i tillegg til det store området med atriumhus. Barneskolen ligger sentralt til. Et ringveisystem rundt bebyggelsen sørger for relativt bilfrie boligområder

– Ammerud er Oslos mest gjennomførte modernistiske drabantby. Sammenstillingen av den lille «landsbyen» med lave, innadvendte atriumhus, og de store skiveblokkene i rause, grønne omgivelser, er utrolig fascinerende, sier Fredrik Borgen.

Bebyggelsen på ser utover mot et internasjonalt formspråk. Skiveblokkene og bananblokka ligger som skulpturer i landskapet. Atriumhusene er inspirert av middelhavsarkitektur og Japan og Danmark. De 236 husene, Norges største atriumhusmiljø, har lukkede fasader mot gate, men åpne atrier i midten, der man skjermet kan nyte utelivet.

Romsås – den ideelle drabantby?

Siste stopp på turen er Romsås, som ble bygget ut på 70-tallet. Her får vi se hvordan borettslagene er bygget opp, rundt tun, lekeplasser og fellesarealer, alt sammen bilfritt. Romsås skulle svare ut noe av kritikken som de tidligere drabantbyutbyggingene hadde møtt, med manglende tilrettelegging for sosiale treffpunkt og involvering av beboerne. Det ble lagt opp til at senteret skulle være en møteplass, der man kunne hente seg middag, låne bøker på biblioteket, svømme, og også gå på skole. Det var en ungdomsskole i senteret, og også et sykehjem, samt servicefunksjoner som helsetjenester. Rundt i drabantbyen ble det lagt vekt på trygge nærområder og flere små grendeskoler istedenfor én stor skole for hele området. Siden Romsås ble bygget, har senteret mistet en del av sine opprinnelige funksjoner. Skolene er fortsatt viktige møtepunkt i drabantbyen.

Mange av de tidlige boligområdene og drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen ble oppført på tidligere dyrket mark. Romsås er derimot bygget i skogsterreng, og nærheten til naturen er en viktig kvalitet og særtrekk i denne drabantbyen.

– Romsås er en karakterfull drabantby med sterk stedsidentitet. De bilfrie nabolagstunene, gangveiene som slynger seg langs blokkene og den tette kontakten mellom bebyggelsen og naturen gjør Romsås til et helt spesielt sted, forteller antikvar Berit Johanne Henjum.

Byantikvaren ser på etterkrigstidens massebygde boligområder og drabantbyer som verdifulle kulturmiljøer i fortellingen om det moderne Oslo og Norge.

– Vi har gjennom flere år arbeidet med å kartlegge etterkrigstidens massebyggeri, og har foreslått at et representativt utvalg boligområder og drabantbyer prioriteres som kulturmiljøer i kommuneplanens arealdel, forteller Henjum og Borgen.

Byantikvaren har lagt vekt på at de utvalgte kulturmiljøene skal representere ulike arkitektoniske uttrykk, byplangrep og utbyggerhistorier. Geografisk spredning er også tillagt vekt.

– Boligområdene og drabantbyene som ble bygget i tiårene etter andre verdenskrig kan ved første øyekast oppleves som veldig ulike, men et gjennomgående fellestrekk er at de er planlagt og bygget med tanke på at boligområder skulle være grønne og fredelige, og at beboerne skulle oppleve en sosial tilknytning til bostedet sitt. Disse kvalitetene kan være vanskelig å formidle gjennom tekst og bilder, og oppleves best når man beveger seg til fots gjennom områdene, avslutter de to antikvarene fra Byantikvaren.