Oslo i vekst og endring: Lanserer bok etter 25 år

Slik begrunner Stein Kolstø, leder av Fjordbyenheten, hvorfor Plan- og bygningsetaten nå har kostet på seg en velutstyrt bok, med ham selv og historiker Anne-Kristine Kronborg som forfattere.

Enhetsdirektør Stein Kolstø har flere argumenter for hvorfor det er riktig å gi ut boken akkurat nå:

– Behovet for den gjennomgangen vi her har foretatt, blir ikke mindre av at både byen selv, og rammebetingelsene for byutvikling, har endret seg radikalt de siste tiårene.

Ingen skrytebok

Medforfatter Anne-Kristine Kronborg tilføyer:

– Vårt ønske har ikke vært å lage noe skryte- eller forsvarsskrift for Plan- og bygningsetaten. Poenget er derimot å skildre og stille spørsmål ved etatens ulike roller og oppgaver i en periode preget av enorme omveltninger – både i etatens arbeidsbetingelser og i samfunnet omkring oss. Og å løfte fram hva som skjer i skjæringspunktet mellom fag, politikk og lovverk.

– Dere bruker betegnelsen prügelknabe om en av rollene Plan- og bygningsetaten til tider må takle. Opplever dere å bli brukt som syndebukk av politikere som gjør kontroversielle vedtak og så skyver ansvaret over på sine fagetater når de møter sterk motstand?

Stein Kolstø: – Vi er nok blitt mer tykkhudet med årene, men det hender at vi kjenner på denne følelsen, ja. Samtidig er en del av vår jobb å være en slags støtdemper for de besluttende myndighetene. Uansett er det ikke til å komme fra at de aller fleste sakene Plan- og bygningsetaten behandler, har vinnere og tapere. Noen får en økt belastning – andre oppnår noe – når vi foreslår en regulering av et område. De reaksjonene som da melder seg, må vi leve med, sier Kolstø og fortsetter:

– For oss vil det viktigste i slike omstridte saker alltid være at den faglige argumentasjonen er akkurat like god, selv om politikerne endrer oppfatning. Så kan de folkevalgte velge å ikke gjøre det likevel, av andre grunner.

Anne-Kristine Kronborg: – Dette handler om en rollefordeling som endret seg radikalt på 80-tallet. Vi legger heller ikke skjul på at by- og byutvikling er konfliktfylt.

Stein Kolstø: – Ett av de største og vanskeligste dilemmaene i byutviklingen, er når storsamfunnets behov kommer i konflikt med småsamfunnets hverdag. I vår etat prøver vi å jobbe faglig med dette og komme med anbefalinger som veier ulike hensyn opp mot hverandre. Så må politikerne ta en beslutning om hvem som skal vinne eller tape den kampen.

Legger rammen om folks liv

– Ofte handler jo den jobben vi gjør om å følge det meste av rammen rundt folks liv. Det må vi ta på alvor. Det gjør vi ved å legge stadig mer vekt på sosial bærekraft og ved å legge forholdene til rette for medvirkning. Og for å stå rustet til å møte denne utfordringen, har vi også satset på å rekruttere nye faggrupper, som sosiologer og samfunnsgeografer, sier Stein.

– Alle omveltningene til tross; mange vil kanskje stusse over at dere legger så stor vekt på 80-tallet i jubileumsboken til en etat som først ble opprettet i 1992?

Stein Kolstø: – Arven fra dette tiåret har betydd at Plan og bygningsetaten arbeider svært annerledes enn tidligere reguleringsmyndigheter. En ting er at avstanden mellom oss og de politikerne som gjør det endelige vedtaket i mange saker er økt betydelig.

– For det andre har lovverket som ble vedtatt på 80-tallet gitt private forslagstillere, investorer og grunneiere større rettigheter i å foreslå endringer i byplanen, slik at deres prosjekter kan realiseres. Det har medført at Plan- og bygningsetaten ofte må fremme alternativer, som ivaretar overordnede planer eller andre viktige samfunnsmessige hensyn som miljøkvaliteter, offentlige byrom osv. Noe som krever mye ressurser i etaten.

Står mer alene

– For det tredje har kommunen og staten trukket seg ut av sin rolle som ansvarlig for boligforsyningen, fortsetter Kolstø: Nå er markedet satt til å løse den oppgaven. For etaten betyr det at vi står mer alene i å fronte slike spørsmål.

– Og endelig ser vi nå de enorme resultatene av den digitaliseringen som startet på slutten av dette tiåret. Den har snudd opp ned på alle etatens arbeidsmåter, på vår samhandling med befolkningen og innført nye yrkesgrupper blant de ansatte.

Anne-Kristine Kronborg: – Nye roller krever nye måter å arbeide på, og det er kanskje det aller viktigste vi skriver om i boka. I løpet av de siste 25 årene er det blitt utviklet nye plantyper og nye former for samarbeid og ansvarsdeling mellom aktørene i byutviklingen. Det har vært svært sentralt for oss å få fram hvordan måten man planlegger, styrer og bygger byen på, har endret seg siden begynnelsen av 1990-tallet.

Slutt på kommunal høyrisikosport

– Vi må heller ikke glemme at 1980-tallet endte i en alvorlig økonomisk krise for Oslo kommune, tilføyer Kronborg:

– Å bygge «ny» by på jomfruelig mark var uhyre kostbart, og det sluttet man med. I stedet ble byutviklingen vendt innover, tilbake til sentrum, mens initiativet i større grad ble overlatt til private utbyggere. Dermed slapp kommunen å drive med den høyrisikosporten som byutvikling er.

Hun trekker også fram en annen, viktig side ved arven fra 80-tallet:

– I motsetning til sine forgjengere må Plan- og bygningsetaten forholde seg til en rekke offentlige aktører som opptrer på vegne av fellesskapet, men på markedsbaserte premisser, med egen økonomi og krav om måloppnåelse og lønnsom drift.

– I boken viser vi hvordan dette kom til uttrykk i Pilestredet Park, da det gamle Rikshospitalet ble flyttet til Gaustad og området ble frigjort for byutvikling. Etter en dragkamp med Statsbygg, som primært ønsket næringseiendom, vant Plan- og bygningsetaten fram med sitt forslag om boligbygging. Noe etaten var godt fornøyd med, utfra sitt langsiktige mål om å utvikle sentrum for boligformål.

Ny gråsone gir rom for innflytelse

Stein Kolstø: – Det vi nå ser, er at det utvikler seg en ny gråsone mellom fagetater og politiske organer. De folkevalgte trenger et stadig mer og bedre oppdatert faglig fundament. Bestillingene kommer raskere enn før, med kortere tidsfrister. Det er krevende, men betyr at vi som fagfolk kommer tettere på den politiske prosessen og får en bedre mulighet til å få fram de faglige sidene ved en sak på en god måte. Det er bare positivt, sett med våre øyne.

– I tillegg står dere vel overfor nye utfordringer, ikke minst i form av omstridte fortetningsprosjekter?

Stein Kolstø: – Hittil har fortetning stort sett handlet om de områdene hvor dette var lettest å få til; industri- og transportområder hvor ingen har bodd. Slik har vi greid å få plass til 200 000 nye Oslo-borgere på 25 år.

– Nå er turen kommet til prosjekter som Hovinbyen, hvor det bor mange mennesker allerede. Alt i alt skal vi ha 150 000 personer innenfor Oslos grenser fram til 2040. Dermed begynner en ny problemstilling, hvor det blir avgjørende å ivareta bo- og miljøkvaliteter også for den eksisterende befolkningen.

Betydelig økonomisk risiko?

– I etterordet påpeker etatsjef Ellen de Vibe hvor avgjørende det er å bygge opp teknisk og sosial infrastruktur for å få fart på ut byggingen av områder som Furuset og Filipstad, Skøyen og Hovinbyen. Hva skjer med disse områdene, hvis den politiske viljen til å satse på infrastruktur svikter i kjølvannet av mer usikre befolkningsprognoser?

Anne-Kristine Kronborg: – Her er det en svakhet ved dagens system for byutvikling, som er basert på at private interessenter drar lasset sammen. Vi viser i boken til erfaringene fra utbyggingen av Ensjø, der over 100 grunneiere er involvert. Ideelt skal de være på samme lag og jobbe i samme tempo. Men det gjør de ikke. Derfor tar også utbyggingen lengre tid enn forutsatt.

– Og på Furuset ønsker kommunen mye mer fortetning. Men så lenge private utbyggere ikke ser seg tjent med å bygge der, skjer det ingen ting. Og det er forståelig ut fra deres logikk, for det er en betydelig økonomisk risiko knyttet til slike prosjekter. Det skal man ikke underslå.

Stein Kolstø: – Vi skal heller ikke underslå betydningen av å investere i kommunal infrastruktur. Det skjedde på Ensjø, selv om det tok tid og kostet mye for kommunen, så ble resultatet til slutt positivt. Men hvis slike investeringer ikke kommer på plass, mangler man det første trinnet for å få i gang en utbygging.

– Og selv om vi nå opplever en liten dipp i befolkningsveksten, fordi færre øst-europeere og unge svensker kommer hit for å jobbe, vil det være behov for tusenvis av nye boliger framover. Derfor arbeider vi videre med basis i fortsatt vekst og fortetning.