ByplanOslo

Alle husker tante!

Dagens foreldre kan grøsse: Én voksenperson passet 20 småbarn på en åpen, ikke-inngjerdet gresslette. Men barneparkene skulle bli viktige for tusenvis av barn. Og for norske kvinner.

«Tante Henny kom med et langt tau med løkker i og samlet barna i nabolaget. Så gikk vi bort til Tørteberg. Tante Henny var et herlig menneske.»

Over hele byen kunne de ses: små barn som holdt i et langt tau etter en «tante». Alle var de hentet der de bodde, målet var en park i nærheten. Og det hjalp godt at Henny og de andre tantene gjerne var både herlige og dyktige. For i mange, mange år var det ingenting i disse parkene. Bortsett fra gress og kanskje en benk å sitte på. Ikke et skur, ikke et gjerde, ikke toalett, ikke vann. Her handlet det bare om å leke. I allslags vær. Spise matpakken og drikke melken sin, leke mer. Og så fulgte tante dem alle hjem etterpå. I tau med løkker på.

Last ned "Barneparken. Arbeid og frihet for kvinner" (PDF)

Det er en fascinerende enkel barneomsorg som beskrives i den nye boka «Barneparken» - med undertittelen «Arbeid og frihet for kvinner». Kulturhistoriker Tove Solbakken hos Byantikvaren i Oslo har samlet et omfattende materiale fra både muntlige og skriftlige kilder – om en historie vi i dag knapt tenker på eller kjenner.

«Vi har oppdaget en nesten glemt del av Oslos historie som virkelig fortjener å løftes fram i lyset. Den dreier seg ikke bare om hus, arkitektur og bymiljøer, men også om en svært spennende kvinnehistorie,» skriver byantikvar Janne Wilberg og Lars Henrik Bøhler, adm.dir. i Omsorgsbygg, i forordet. De to etatene har samarbeidet om å utgi boken.

Østreheimsveien barnepark
Foreldre og barn i Østreheimsveien barnepark på tidlig 80-tall.
Foto: Per Husberg

Viktige parker

Som navnet barnepark antyder; det hele begynte i en park. I Frognerparken. Året er 1923, ved en benk og en sandkasse. I Oslo var byparkene planmessig rustet opp, de skulle være et være et livgivende og grønt pust i en by som stadig slet med trange og dårlige boliger. Parkene ble tilrettelagt for lek og rekreasjon, de skulle være barnas fristed. Og ideen, som kom fra utlandet, var at en «parktante» kunne samle en gruppe smårollinger rundt seg. Til tre-fire timer med lek. Hvis 20 barn fikk leke i parken, fikk samtidig deres 20 mødre en pust i bakken eller tid til andre gjøremål. Altså en vinn-vinn-situasjon.


Jeg har opplevd en utrolig entusiasme i arbeidet med denne boka. «Alle» har jo gått i park!

Tove Solbakken, kulturhistoriker og forfatter av boka "Barneparken. Arbeid og frihet for kvinner".

Barns velferd ble ansett som viktig – ideen om felles lek og pass ble ansett som riktig og viktig. Men ingen kommunal etat løftet en finger. Barneparkene kom i stand på driftige kvinners initiativ: De annonserte i avisen, skapte sin egen arbeidsplass. Og barna, i alderen fra snaut tre til syv år, strømmet til. Utover 1920-tallet fortsatte unge kvinner å etablere seg som «tanter» i mange av byens parker. Ansvaret var stort – og arbeidsplassen svært enkel. I et avisintervju formulerer parktante Constanse Thoresen det slik: «Jeg kan forsikre Dem, jeg føler meg som en mor for børnene. Ofte vil de næsten ikke gaa fra mig igjen. Men nu om sommeren føler vi svært savnet av en sandkasse og en liten fontæne. Egentlig er ikke pladsen her nogen lekeplads.»

Vera Hansen
Vera Agda Hildegard Hansen var Norges første parktante. Hun ble betegnet som “myk, men myndig”, en vakker kvinne av god familie, som vraket utdanning og ekteskap for å kunne jobbe med andres barn. Her er hun i Frognerparken med barna i 1924.
Foto: Paul A. Røstad / Norsk Teknisk Museum / Sparebankstiftelsen

Kvinnefrigjøring

For tilretteleggelsen var så å si fraværende. Parkvesenet og bygartneren godkjente tantenes virksomhet og ga dem rett til å bruke parkplassen, men bidro ellers ikke. Det første gjerdet som kom opp rundt en barneflokk, var – foruten at det var portabelt - privat, anskaffet av en kreativ parktante.

Tove Solbakken
I arbeidet med boka ble Tove Solbakken overrasket over hvor viktig parkene har vært for kvinners frigjøring.
Foto: Rolf Rolid

– Den største overraskelsen da jeg begynte å samle dette materialet, var hvor viktig barneparkene har vært for kvinners frigjøring. De startet opp selv, de var selvstendig næringsdrivende, kommunal ansettelse kom først på 1970-tallet. Og med sin jobbing ga de frihet til andre kvinner, sier Tove Solbakken.

Boken dokumenterer at barneparkene etter noen år hadde spredt seg til alle deler av Oslo. I alt har Solbakken funnet 271 ulike parker, altså fra 1923 og fram til i dag.

– Alle har ikke vært i drift samtidig, og ingen kommunale statistikker viser hvor mange barn som har benyttet tilbudet. Men det har vært mange tusen barn i årenes løp, sier Solbakken. Som forteller at «normen» etter hvert tilsa at det ikke skulle være flere enn 20 barn pr. tante, og ikke flere enn 40 på to tanter. Men Solbakken har funnet gruppebilder med atskillig flere barn pr. voksen.

Parktante Kirsten Elisabeth Røsjorde fotografert på hjørnet av Frederik Stangs gate og Elisenbergveien i april 1945, på sin daglige runde for å hente barna til barneparken i Frognerparken.
Parktante Kirsten Elisabeth Røsjorde fotografert på hjørnet av Frederik Stangs gate og Elisenbergveien i april 1945, på sin daglige runde for å hente barna til barneparken i Frognerparken.
Foto: Harry Karthum

Krevende jobb

Med så mange barn å passe på var det hektisk. Iblant klarte noen barn å rømme, det kunne være dramatisk. Å få regntøy på alle når uværet kom, var bortimot umulig. Det fantes ingen steder å få skiftet bleier og få vasket barna. Med datidens tøybleier ble løsningen å sende med barna en våt klut i en pose. Når kluten så måtte brukes, ble bleie og klut rullet sammen og sendt hjem igjen i samme pose. Når de større barna måtte på do, skjedde det bak buskene.

Ikke før i 1949 fikk de første barna og deres tante tak over hodet – og da i form av en gammel brakke som sto igjen etter tyskerne på Vålerenga. Noen nødløsninger hadde også forekommet; musikkpaviljonger, en gammel buss, kjelleren i et idrettsklubbhus. Men så løsnet det; kommunen tok tak. I 1950 kom uværsskuret «Kryp-inn» (også kalt «Leskur for parktanteplass»). Med tak, tre vegger og en foldegrind til å stenge om kvelden. På baksiden var det en liten utedo. Altså en svært enkel konstruksjon, men likevel et viktig framskritt. Utover på 50- og 60-tallet ble «Kryp-inn» plassert i et stort antall parker.

Åpning av ny parkhytte på Berg.
Nytt parkhus på Berg i 2016. Parktante Liv Bull er still going strong. Tilstede var også barn, flere foreldre, styremedlemmer og ildsjeler, bydelspolitikere, og representanter fra Omsorgsbygg og Byantikvaren.
Foto: Byantikvaren

Stort behov

Veien har vært lang fram til dagens barnehager. I det «moderne» året 1968 gikk ca. 15.000 barn i park, bare ca. 9900 i barnehage (tall for hele landet). I 1969 var det hele 500 parktanter i Oslo, behovet var altså stort. Noen år tidligere var parkvirksomheten blitt omfattet av barnevernloven, og parktantene trengte godkjenning av Barnevernsnemnda. For øvrig hadde parktantene allerede i 1938 dannet sin egen fagforening, og i 1940 fikk de regulert arbeidstid fra 11 til 15, i regnvær fra 11 til 14. Men først når det var kaldere enn 12 minusgrader, kunne parktantene bli hjemme. Det kom etter hvert også et forbud mot å gå fra dør til dør og hente barna hjemme – en ordning mange mødre hadde satt stor pris på.

I tråd med Norges økende rikdom fikk også barneparkene oppleve en økende materiell velstand. Ulike typehus/hytter dukket opp, de kunne i tillegg til uværsskur ha en innendørs del med varmestue og små toaletter. Men stadig foregikk det aller, aller meste utendørs.

– Det er slående hvor uforanderlig hverdagen i barneparkene har vært, de er nesten som en tidskapsel der lite skiller 1923 fra 2000-tallet. Utendørs leketilbud for små barn, fire timer hver dag, små hus, tanter som alltid passer på, skriver Tove Solbakken i boka.

Ål-hytta i Telthusbakken, en av parkene som er ført på Gul liste
Ål-hytta i Telthusbakken, en av parkene som er ført på Gul liste.
Foto: Byantikvaren

Entusiasme

Men det har altså gått som vi innledningsvis skrev; i dag er barneparkene en nesten glemt del av byens historie. Noen få av dem er nylig vernet ved oppføring på Gul liste. Bare én barnepark i Oslo er i drift i 2019, den ligger i Kløverveien på Berg. Kvinnene har tatt steget ut i yrkeslivet, familier med to inntekter og fulltids barnehageplass er blitt normalen. Men minnene er stadig levende hos mange, forteller Tove Solbakken:

– Jeg har opplevd en utrolig entusiasme i arbeidet med denne boka. «Alle» har jo gått i park! Det er ikke nei i folks munn når de blir spurt om å bidra med sine fortellinger. Vi vet jo at noen rømte, at noen har opplevd ulykker og traumatiske hendelser, men det er veldig mye glede i disse hverdagshistoriene. Og alle husker tante!

- Bofellesskap er en veldig god løsning for mennesker i byen hvor man bor stadig tettere, mener Thao Nguyen, som bor sammen med katten Kristian i Friis’ gate 6.

Ikke som alle andre borettslag

Naboer som spiser middag sammen, deler storstue og treningsstudio, barn som fryder seg på lekerommet og ungdom som spiller biljard i kjelleren. Sånn kan det være å bo i et bofellesskap.

Caltexlokka oversikt V1

Rehabilitert bane gir bedre fotballtilbud

Caltexløkka på Tøyen er rehabilitert med nytt dekke, større spilleflate og undervarme. Det betyr et bedre fotballtilbud for spillerne i indre by.

Stupere på Hasvold bad

Badebyen Oslo

– Oslo er forvandlet til en badeby der fjordbad midt i hovedstaden er blitt en hverdagslig favoritt. Det lover godt for byens fremtid.



Publisert: 27. September 2019

Les også disse sakene