Fjordbyen – 18 år etter

I 2004 var Oslo havn fremdeles utilgjengelig for folk flest. Selv om industrien hadde flyttet ut var havna dominert av containere, arbeidere og maskiner. Operaen åpnet først i 2008, og trafikken gikk fremdeles over bakken og skapte et stengsel mot fjorden. Ikke før i 2010 ble Operatunnelen ferdigstilt.

Målene for «Sjøfronten», som prosjektet ble kalt i 2004, var ambisiøse. Store områder skulle gjenåpnes for byen. Sjøfronten skulle omstruktureres og gjenbrukes og hele «begrepet» Oslo skulle endres gjennom at sjøfronten skulle tilby økt livskvalitet, nye rekreasjonsmuligheter, nye byområder, miljøvennlig byutvikling og nye boligtyper.

Det var delte meninger om planen. Mange var for, men en del var også skeptiske. Særlig Barcode ble heftig diskutert, og det ble samlet inn 30.000 underskrifter mot byggingen.

Plan- og bygningsetaten lagde en presentasjonsvideo om Fjordbyen i 2004. Her intervjuer de "sentrale og allerede engasjerte aktører om deres forventninger til Fjordbyen". Vi har bedt tre av de som ble intervjuet da om å skrive noen ord om hvordan forventningene har blitt oppfylt.

Du kan se videoen fra 2004 her.

13. oktober deles Oslo bys arkitekturpris ut. Før utdelingen arrangerer Plan- og bygningsetaten et seminar om Bjørvika. Seminaret arrangeres i Rådhuset og er åpent for alle. Du kan lese mer om det her.

Cecilie Wille

Disse forventningene hadde hun i 2004

"Jeg forventer at politikere og eiere av Sjøfronten besinner seg og reduserer sitt krav om maks profitt slik at man kan sikre en offentlig karakter over Sjøfronten. At man unngår store private utbygginger hvor det bare er luksusboliger som krydres av noen få enkeltstående kulturinnslag."

Dette skriver hun om hvordan forventningen har blitt oppfylt - 18 år etter.

"Sjøfronten har landet pent og ryddig, trygg og polert, til dels med prisverdig arkitektur, men jeg savner havnens råskap og identitet.

Gitt utgangspunktet med barrierer i form av togspor, trafikkmaskin, og containerhavn, har Oslo sjøfront selvsagt blitt fantastisk. Det gikk bedre enn fryktet, likevel vil jeg påstå at man gikk glipp av en gylden mulighet.

Oslo kommune kunne ha avsatt deler av sjøfronten til en real sentral bypark slik man gjorde i 1924 da Vigelandsparken ble etablert. Byparken kunne vært på størrelse med en riktig park, ikke bare en serie byrom og små badeplasser. Allmenningen er flott, men et større parkområde hadde vært spektakulært. Et sted som ga rom for usminket opphold og frihet til å gjøre hva man ville, ikke bare lek i klatrestativ, shopping og lunsj på en fortausrestaurant, men badminton, solbad, plass til at folka fra byen innafor kunne brettet ut sitt piknikteppe og blitt der hele dagen. Ja, tomteeiere og utbyggere kan le av drømmen om den store byparken, antar ler de hele veien til banken.

Heldigvis har sjøfronten blitt rikelig krydret med kulturbygg, og prisverdig nok er det tilrettelagt for flere midlertidige kulturinnslag og rekreasjonsmuligheter som badstuer, Salt, Vippa, og Skur 13. La oss håpe de får bestå for å sikre mangfold og identitet utover det mer blankpolerte."

Magne Magler Wiggen

Disse forventningene hadde han i 2004

Mine forventninger til fordbyen er att vi endelig skal få muligheter til å eksperimentere med arkitektur i full målestokk. Det jeg tenker på er at vanlige folks skal få se størrelser, høyder og former i dette området i perioden når det bygges. Det har jeg tro på.

Dette skriver han om hvordan forventningen har blitt oppfylt - 18 år etter.

I 2004 hadde jeg forventninger om å skulle få oppleve eksperimenter med arkitektur i full målestokk før prosjektene ble endelig bestemt eller bygget i Fjordbyen. Det jeg tenkte på var at Fjordbykontoret kunne legge til rette for at alle skulle få se 1:1-skisser av bygninger plassert ut i havneområdet med realistiske størrelser. Etter det skulle alle som ønsket få evaluere det de hadde erfart 1:1. Ville det bli bra eller dårlig for byen vår? På den måten tenkte jeg at Oslos innbyggere ville få en opplevelse av ekte demokratisk medvirkning i god tid før ekspertene overtok utviklingen av Fjordbyen.

Nå har det ikke blitt helt slik, men vi i mmw arkitekter har nå i hvert fall vært heldige og fått eksperimentert med et knippe midlertidige 1:1-prosjekter i området.

I 2005 satte vi opp det mobile samtidskunstgalleriet «GAD» på Tjuvholmen. Folk likte det, det var en suksess og Astrup Fearnley-museet er nå bygget på samme sted.

I 2010 bygget vi «Sukkerbiten» utenfor Operaen hvor Plan- og bygningsetaten året etter flyttet inn i «Myggen». Også dette ble et sted der folk trivdes, og det er nå besluttet å bygge Fotografiets hus der.

I 2015 etablerte vi den temporære «Havnepromenaden». Erfaringene har vært gode, så i år byggemeldes «Havnepromenaden» som permanent.

I 2016 bygget vi kontorverksted for «Modus design» på Filipstad, årene etter har Norges første omlastings-HUBer fra fossil- til el-transport kommet for Schenker, DHL og Posten. Ruter har «Mobilitetspunkt» for mikromobilitet her og «OsloMET» fikk i 2021 havlaboratorium ytterst i MBF (Midlertidig byutviklingsområde på Filipstad).

Alle prosjektene er midlertidige og kan fortløpende evalueres for hva de er verdt. Så til syvende og sist, må jeg vel kunne si å ganske godt ha fått innfridd mine forventninger!

All honnør til Fjordbykontoret!

Kathrine Nyhus, arkitekt og planlegger

Disse forventningene hadde hun i 2004

"Det virker på meg som om politikerne mangler strategi og styring. Et mulig scenario ved konkretisiering av fjordbyvedtaket er for eksempel å gi fjordbykontoret sterkere politisk og faglig posisjon."

Dette skriver hun om hvordan forventningen har blitt oppfylt - 18 år etter.

Fjordbyen i Oslo er langt i fra ferdigstilt, men den utviklingen og transformasjonen Oslos havnefront har vært igjennom de siste 20 årene, har resultert i en mer sammensatt og variert by for Oslos innbyggere.

Filipstad er enda ikke igangsatt, og fergeterminalene har fortsatt drift på hver sin tomt. Mye verdifull bygrunn er dermed ikke tatt stilling til hvordan skal utformes - 20 år etter man lagde en plan for Fjordbyen. Med andre ord har fokuset vært på Bjørvika. Barcode banet vei og satte byutviklingsdebatten ordentlig i gang i Oslo på tidlig 2000-tallet. Den Norske Opera og Ballett gikk mer under radaren. Kulturhuset, designet av norske arkitekter der allmennheten fikk fri tilgang til et unikt taklandskap, ble et yndet prosjekt. Barcode derimot ble et utskjelt prosjekt som ble heftig debattert i alle landets mediehus. 30.000 signerte mot prosjektet, og den politiske pendelen svingte for og i mot alt etter som når det nærmet seg valg. Men høyrebyrådets sto fjellstøtt. Barcode skulle realiseres. Bjørvika var et satsingsprosjekt og et resultat av et sterkt offentlig/privat samarbeid.

Bylivet i Bjørvika med allmenninger, byrom, tun, torg og bryggelandskap blir flittig brukt av Oslos befolkning. Og elsket. Vippa, Salt, Sukkerbiten og Sørengas sjøbad ligger som perler på en snor. Disse stedene, som er av en litt temporær art sørger for mer lavterskel og arena for mangfoldighet. Boligutviklingen er som resten av Oslo, markedsstyrt og gjennomdesignet, men bygulvet med varierte restauranter og serveringssteder, handel og service er komplett og unikt og har noe å tilby for alle. Det nye hovedbiblioteket Deichmann står der som selve symbolet på folks rett og muligheter for kunnskap, utdanning og kompetanse. Utskjelte Munch kommer til å finne sin plass selv om undertegnede fortsatt mener at prosjektet fikk en feil plassering innenfor det avsatte konkurranseområdet og en alt for stram og dominerende ryggtavle mot øst.

Snart 10 år i posisjon med AP/MDG er nå forventningene enorme til det resterende fjordlandskapet langs kysten av Oslo. Grønnlikaia og tomtereservene sydover mot Sjursøya er i prosess, men Filipstad vil bli selve hjertet i den kommende byutvidelsen. Filipstad er helt unikt og har en mye mer sentral plassering i Oslo enn Bjørvika. Jeg vil derfor oppfordre Oslo kommune til å tenke godt igjennom hva man vil med Filipstad for fremtidige generasjoner og hvilken metode man skal velge for denne utviklingen. Jeg vil oppfordre byens politikere til å tenke nytt og større om hvem som skal få bestemme hvordan nye Filipstad skal utformes og hvordan det skal gjøres. Jeg mener eksempelvis vi i dette caset bør se medvirkning på et helt annet plan enn tidligere. Jeg mener også at HAV Eiendom, som største grunneier, ikke skal ha regien på hvordan prosessen skal skje alene. Eller sammen med den andre grunneieren, Bane NOR.

Jeg mener det kanskje bør børstes støv av metoden man brukte på Tjuvholmen, men med et mye større innslag av tverrfaglighet i teamene. Flere eiendomsselskaper bør kunne komme på banen med dedikerte team med skikkelige strategier for gjennomføring. Tverrfaglighet bør stå øverst på lista nettopp for å sikre mangfold i planen. Det samme gjelder for brukermedvirkning. Økonomi skal med andre ord ikke være styrende slik den ble for Tjuvholmen. Dette bør rett og slett bli en konkurranse i hvordan gjennomføre en fremtidsrettet byutvikling med fokus på urban bærekraft, hva slags rollefordeling det skal være mellom fagene og med hvilket hierarki og med en enda tydeligere rollefordeling mellom aktørene. Politikerne må stå fjellstøtt gjennom prosessen og sikre forutsigbarhet og Plan- og bygningsetaten må få de verktøyene de trenger for at gjennomføringen skal gå på skinner.