Byplan

Nissen bor ikke i blokk!

I årets mørkeste måned tennes tusenvis av julelys i Oslo, og folk samles i byen for å oppleve julegater, juledekorasjoner, julegraner og julemarked. Selv om mange av juletradisjonene våre stammer fra bygda, har den julepyntede byen gjennom flere generasjoner trukket små og store til seg med en nærmest magisk tiltrekningskraft.

Nissen sitter på låven. Han bor ikke i blokk, og heller ikke i bygård. I julen blomstrer bonderomantikken om kapp med julestjerner og amaryllis, og minner oss om at Norge var et bondesamfunn til langt inn på 1900-tallet. Det er skrevet mange bøker om norske juletradisjoner og norsk julefeiring, og her går det i slakting, baking og vedhugging, storvask og julebad. Det handler om stabbur som fylles med pølser, sylter og lefser og om storfamilien som samles rundt langbordet – om julen på landet, med andre ord. Det er nesten så man hører dombjellene…

Likevel; det er ikke bare i stille grender at det lyser. Det feires jul i tettbygde strøk også, og høytiden setter sitt eget preg på byen. Geir Thomas Risåsen, som i sesongen får kalle seg julekonservator ved Norsk Folkemuseum, forteller at det var først i mellomkrigstiden at julen for alvor begynte å bli synlig i bybildet i Oslo. Og at det henger sammen med elektrifiseringen. «Det åpnet seg helt nye muligheter med elektrisiteten», forteller han. For eksempel muligheten til å lage i stand julegater. I 1927 ble Hegdehaugsveien pyntet med lys, og dermed hadde Oslo fått sin aller første julegate. «Her i vore vinterland trænger vi mere end andre steder lys og sol. Naar livgiveren – solen selv – uteblir, faar vi hjelpe os med kunstig lys», skrev Aftenposten i desember samme år, og mente at også Karl Johans gate og Storgata burde pyntes til jul. Handelsstanden må ha tatt hintet, for allerede året etter ble flere av byens gater pyntet med lys og girlandere. For ytterligere å «stimulere forretningsstandens interesse for å skape liv og stemning i forretningsstrøkene rett innpå jul» og for å skape riktig blest rundt den nye skikken, arrangerte Aftenposten julegatekonkurranse i desember 1928. Byens borgere ble oppfordret til å «se sig riktig godt rundt i byen» og stemme på hvilken gate de likte best. Vinneren ble Kirkegaten, mens julegatepioneren Hegdehaugsveien kom på andre plass. I tillegg ble byens vakreste julefasade og morsomste vindusutstilling kåret. «Julegatetanken, som nu definitivt har slått rot hos oss, har iår oplevd en smukk sukces hos handlende og publikum», kunne Aftenposten fornøyd konkludere.

Julefasaden på Christiania Glasmagasin kåret til byens vakreste i 1928. Dette bildet er fra 1930-tallet.
Julefasaden på Christiania Glasmagasin kåret til byens vakreste i 1928. Dette bildet er fra 1930-tallet.
Foto: Oslo kommune

Julegatetanken hadde slått rot, og for Oslos handelsstand ble julegater, julepyntede fasader og forseggjorte vindusutstillinger en naturlig del av forretningsdriften, og for oslofolk en begivenhet og etter hvert en tradisjon. Under andre verdenskrig, derimot, og flere år etterpå, lå byen mørk i desember. Først i 1949 kunne Aftenposten slå følgende gladmelding opp på førstesiden: «I år får vi julegate». Det var i Storgata at som tok desembertradisjonen opp igjen. Og det til gangs; fra Kirkeristen til Hausmannsgate, på begge sider av gaten, ble det satt opp juletrær med femten meters avstand, og mellom trærne ble det trukket girlandere.

Storgata fortsatte å være byens «hovedjulegate» gjennom hele etterkrigstiden. Øvre og Nedre Slottsgate, Torggata og den nederste delen av Karl Johan ble også pyntet etter alle kunstens regler – og ikke minst åpnet med brask og bram. Julegateåpningen var en stor begivenhet, og oslofolk strømmet ned i sentrumsgatene i tusenvis for å oppleve hvordan det grå novembermørket ble brutt av tusenvis av lys fra gater, fasader og butikkvinduer.

Første søndag i advent

Julegateåpningen ble alltid lagt til første søndag i advent, og julekonservator Risåsen forteller at det i tiårene etter krigen ikke var snakk om å åpne julegater eller tenne offentlige juletrær før denne nærmest hellige datoen. I dag mener han at jula er i ferd med å flyte ut i begge ender. Byen pyntes tidligere, og særlig i private hjem virker det som om mange har vondt for å ta ned adventsstjernene og balkongbelysningen før langt ut i februar.

Det var handelsstanden som arrangerte og bekostet førjulspyntingen, og de hadde selvfølgelig en betydelig egeninteresse av å skape julestemning i byens gater og blant dens borgere. Butikkgatene, forretningene som ligger vegg i vegg, varemagasinene og ikke minst de store vindusflatene er noe av det som kjennetegner den moderne byen. En av de største attraksjonene i førjulstiden var nettopp vindusutstillingene. «Hver kveld trekker tusener av mennesker til de tallrike granbarkledde julegater med tente lys, med vakre og morsomme utstillingsvinduer. Her og der bak speilglassrutene står en forjettet julenisse med sekken full. Et sted ruller et elektrisk tog uavlatelig inn og ut av en tunnel. Julegranen er alt tent på forskjellige kanter av byen. Det er ikke så rart om barna, og de voksne med, fanges inn av lyshavet, gripes av stemningen og tar julen og dens gleder litt på forskudd.» Slik grep Aftenposten førjulsstemningen i 1954.

Storgata var lenge Oslos julegate nummer én, her fra 1969.
Storgata var lenge Oslos julegate nummer én, her fra 1969. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Foto: Oslo kommune

Også i dag strømmer folk til Oslo sentrum på jakt etter den ultimate førjulsopplevelsen. Mange av dem har kanskje funnet den i Spikersuppa, der det har vært julemarked de siste årene. Julemarked er en ny tradisjon i Oslo, og det aller første var på Rådhusplassen i 2007.

Julemarked i Spikersuppa

Siden 2011 har det vært julemarked i Spikersuppa. Det er Bymiljøetaten i Oslo kommune som forvalter Spikersuppa, som jo ikke er et torg eller salgssted, men en park. Det betyr at kommunen samarbeider tett med arrangørene av julemarkedet og stiller tydelige krav til både utforming og gjennomføring, blant annet at det skal være gratis inngang og at julemarkedet skal være tilgjengelig for alle. I 2015 ble gjennomføringen av julemarkedet i Spikersuppa lagt ut på anbud, og Lund-gruppen vant med konseptet Jul i Vinterland. Prosjektleder og spesialkonsulent i Bymiljøetaten Jenny Wallheden Krohn forteller at Jul i Vinterland ble valgt etter en totalvurdering som ikke bare gikk på selve konseptet, men også på tilpasning til stedet og den estetiske utformingen. Alt fra lyssetting, dekorasjon og skilting til valg av boder og aktiviteter ble nøye vurdert. For Oslo kommune er julemarkedet i Spikersuppa en måte å styrke Oslo som jule- og vinterdestinasjon på, og hos Bymiljøetaten er man svært fornøyd. I 2015 var det omkring 740 000 som fant veien til Jul i Vinterland, og i 2016 bikket antall besøkende millionen. «Tilbakemeldingene viser at folk oppfatter Jul i Vinterland som et oppgradert, kontinentalt og moderne julemarkedet,» sier Wallheden Krohn. De siste to årene har det også vært julemarked på Youngstorget.

Oslo-julen er julegater, juleutstillinger, julemarkeder og selvfølgelig juletrær. Det mest tradisjonsrike er nok julegrana på Universitetsplassen, som ble tent for første gang i 1919. Det var Oslo kommune som besørget treet, og Frelsesarmeen som sto for opplegget forøvrig. Frelsesarmeens julegryte er også en selvfølgelig del av bybildet i førjulstiden. Julegryta ble satt opp for første gang allerede i 1901 for å samle inn penger til julemat og brensel til fattige familier, og siden 1919 har den stått på Universitetsplassen. Julegrana tennes høytidelig første søndag i advent, og her er det ingen som tjuvstarter. Det er en fast tradisjon at Oslos ordfører taler, og på programmet forøvrig står korsang og korpsmusikk og andakt ved Frelsesarmeen. I 1967, for eksempel, kunne Arbeiderbladet berette at hele femten tusen mennesker hadde samlet seg på plassen, og fortsatt er tenningen av julegrana er fortsatt en av de virkelig store førjulsbegivenhetene i Oslo.

De var ikke bare sentrumsgatene som ble pyntet til jul. Her ser vi et julepyntet Lambertseter på 1960-tallet.
De var ikke bare sentrumsgatene som ble pyntet til jul. Her ser vi et julepyntet Lambertseter på 1960-tallet.
Foto: Oslo kommune

Julen er vår eldste høytid og den mest tradisjonsbundne. Samtidig, og paradoksalt nok, er julen også den høytiden som er mest i endring.

Geir Thomas Risåsen fra Folkemuseet

Julen er vår eldste høytid, påpeker Geir Thomas Risåsen fra Folkemuseet, og den mest tradisjonsbundne. Samtidig, og paradoksalt nok, er julen også den høytiden som er mest i endring.

De første store endringene skjedde i mellomkrigstiden. Da smeltet bondetradisjoner og bytradisjoner sammen. Det var for eksempel da at skikken med å pynte juletre og gi hverandre julegaver ble vanlig blant folk flest, både i byene og på landet. Det var også på den tiden at julen for alvor begynte å bli synlig i bybildet, først og fremst i form av overdådig julebelysning i gatene og i butikkvinduene. Den neste store endringen skjedde for om lag tjue år siden, forteller Risåsen, og interessant nok er den også knyttet til bruken av lys. Fra midten av 1990-tallet har vi nemlig pyntet husene og hagene våre, balkongene og vinduene på nye måter. Risåsen kaller det for en form for «amerikanisering», men helt konkret mener han at det henger sammen med tilbudet av billig utendørsbelysning. Julekonservatoren har selv trasket rundt i byens boligstrøk, og nøler ikke med å påstå at vi har med en radikal endring av bybildet i førjulstiden å gjøre. Vi pynter rett og slett mer, både ute og inne, forteller han, og legger til at dette er det mest radikale som har skjedd med julefeiringen på lang tid. Rent psykologisk, legger julefagmannen til, er det ikke vanskelig å forstå denne trangen til å fråtse i lys i årets mørkeste måned. Jula er en høytid som setter hele sanseapparatet i sving, påpeker han, og mener at det bare er naturlig at vi har et sterkt behov for å lyse opp omgivelsene våre på denne tiden av året.

Dukkehjem-Amara-Anuj-og-Elijah-i-et-interiør-fra-1879-inspirert-av-Ibsens-Nora-og-Torvald-borgerskapelig-hjem-med-tidsriktig-smakfullt-interiør.

Jul i Wessels gate 15 siden 1879

På Norsk folkemuseum står en murgård fra 1860-årene. Wessels gate 15 forteller historier om boligskikker og hjemidealer gjennom mer enn 100 år.

–Nye muligheter for byliv åpner seg når parkeringsplassene forsvinner fra Kongens gate gjennom festningen fra juni 2017, mener Liv Marit Dønnem Søyseth og Stein Kolstø i Plan- og bygningsetaten.

Verdensrekord i bilfritt byliv

Når bilene forsvinner fra Oslo sentrum i juni, ryddes det plass for mer spontant gateliv, flere fristende mat- og kulturtradisjoner, sosiale tilfeldigheter og kanskje en skitur.

Oslobyliv - Nedre slottsgate

Forsmak på framtidens gågater

Det vrimlet av folk da Nedre Slottsgate ble gågate for en dag. OsloByliv viser hvordan framtidens gågater kan bli.



Publisert: 21. Desember 2016

Les også disse sakene