ByplanOslo

100 dramatiske år

Den jødiske synagogen ruver ikke i terrenget. Men 100-åringen har opplevd mye og er et av Oslos mest særpregede – og best bevoktede – bygg.

En politibil på hjørnet, kraftige betongblokker som sperrer gaten. Låste dører, porttelefon, vakter bak mørke, skuddsikre glass.

Det er mye alvor i den vesle gaten Bergstien. Men her er også fredelig, en solfylt ro fyller denne ettermiddagen bakken som skrår ned fra St. Hanshaugen. Og her er barnehage, undervisning, matbutikk, prosjektarbeid. Og snart er det sabbat igjen – og en rekke helligdager som skal feires.

I 100 år har den fått stå her, den særpregede bygningen på østre side av Bergstien, mens konflikter og tragedier har herjet rundt den. Den er blitt skutt på, den har vært tvangsstengt, tilgriset og truet med bombeangrep, men har holdt stand. I 100 år har den jødiske synagogen, eller kanskje mer korrekt synagogen til Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, vært et sentralt samlingssted for landets jødiske minoritet.

Grunnsteinnedleggelse Synagogen i Oslo
29. nov. 1918 ble grunnsteinen til den nye synagogen i Bergstien lagt ned. Til venstre (nærmest grunnsteinen) står rabbiner dr. Chajim Rosenberg, og rett overfor ham står Sofus Anton Birger Arctander, førsteborgermester i Kristiania. Mennene var i klart flertall, men også atskillige kvinner deltok i arrangementet.
Foto: Jødisk Museum i Oslo

Forbausende få

De er ikke mange, jødene i Norge. De er nesten forbausende få, tatt i betraktning hvilken omtale og oppmerksomhet de har fått opp gjennom årene. I dag er det ca. 1500 jøder her i landet. Noen av dem ferske, mange er tilhørende familier som har vært her lenge.

I 1920, året da den nybygde synagogen ble innviet, var de omtrent like få som i dag. Men likevel såpass tallrike at de sterkt behøvde et eget samlingssted. Lokalene de tidligere hadde leiet, var små og lite egnet. Men å bygge en synagoge er et stort løft. Løsningen ble å samle inn penger. Allerede i 1898 ble et fond opprettet, de første 500 kronene kom fra et arveoppgjør. Fondet vokste, og da Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i 1916 ble sagt opp som leieboer i Østre Elvebakke 4 (der den videregående skolen i dag holder til), ble det fart i arbeidet. Et gavebrev fra grosserer Israel Heiman Feinsilber og hans hustru Anna lød på en tomt på 1000 kvadratmeter i Geitmyrsveien, på hjørnet ved Bergstien. Og pengene til et nybygg ble stadig flere.

Gullpokaler
Synagogen er liten målt i kvadratmeter, men den er rikt utsmykket.
Foto: Tom A. Kolstad

For langt og for dyrt?

Men var tomten for lite sentral? Oslo var en mindre by den gang, og mange av de ca. 250.000 innbyggerne bodde i indre by. Var veien til St. Hanshaugen for lang? En del av DMT-medlemmene var skeptiske. Og hadde de råd til dette? Fullt utbygd skulle synagogen, inkludert et menighetshus, koste 300.000-400.000 kroner, det var en stor sum. Etter mange møter og diskusjoner om penger og organisering ble grunnsteinen lagt ned 29. november 1918, det var en stor merkedag for jøder over hele landet. Og nå gikk det fort. Allerede høsten etter kunne synagogen benyttes til feiringen av «de høye helligdager», og noen foreslo å droppe en offisiell innvielse siden bygget allerede var tatt i bruk. Men åpningsfest ble det; dagen var 21. mai 1920 (etter jødisk tidsregning 4. sivan 5680). Selv om en kritisk røst mente at synagogen i for stor grad lignet en vanlig kirke, heter det i historieverket «Jødenes historie i Norge»: «Alle følge seg glade og stolte over synagogen, og med rette. Man kan trygt kalle den vakker.»

Innvendig var den delt – i likhet med andre synagoger: 220 plasser var forbeholdt menn. Kvinnenes plass var på galleriet, der var det 100 plasser, dessuten et sakristi og et skolelokale. Men kvinnene var mange, etter bare få år måtte galleriet utvides. I kjelleren dominerte også damene; et ritualbad (mikva) var forbeholdt dem. Badet er fortsatt i bruk, og 100-åringen er i dag så å si identisk med 1920-utgaven: I bønn står menigheten vendt mot toraskapet, et skap som inneholder torarullene (jødenes hellige skrifter), det hele er plassert høyt oppe på rommets avrundede østvegg. En trapp på hver side forbinder skapet med et lavere podium hvor en kyndig person (ofte kantoren) leser fra Tora og synger.

Synagogen Bergsdalsstien
Synagogen i Bergstien har fått selskap av bo- og seniorsenteret (til venstre) og samfunnshuset (til høyre).
Foto: Tom A. Kolstad

Et kontaktpunkt

Allerede før oppføringen var det planlagt et menighetshus i flukt med synagogen. Men først i 1960 kom det som i dag kalles samfunnshuset på plass: Fire etasjer høyt og med direkte adgang til synagogen. Sammen med Jødisk bo- og seniorsenter, bygget i 1989 og beliggende på oversiden av synagogen, er Bergstien blitt et senter for jødene i Norge. Og DMT er blitt et viktig talerør og kontaktpunkt:


Ingen var uberørt av krigen. Men også tiden etterpå ble for mange en kamp for livet, de måtte kjempe for å få tilbake eiendeler, boliger og butikker.

Michael Gritzman, leder av Det Mosaiske Trossamfunns synagogekomité.

– Da kommunalministeren for fem år siden ønsket å få i stand informasjonstiltak mot anti-semittisme, henvendte han seg til oss. Vi er det jødiske samarbeidspunktet for myndighetene, sier Michael Gritzman som leder DMTs synagogekomité og deltar i informasjonsprosjektet. Her jobber også Talia Dubowski, hun er «jødisk veiviser» og reiser – med statlig støtte - rundt på skoler for å få i gang en dialog; å synliggjøre jødiske nordmenn, spre kunnskap om deres hverdag og bidra til å fjerne fordommer.

Tegninger
Barna i den jødiske barnehagen (som holder til i samfunnshuset) har tegnet sine bidrag til 100-årsjubileet. Her beundres de av Rachel Mizrachi (til venstre) og Talia Dubowski som begge jobber for DMT.
Foto: Tom A. Kolstad

Aktiviteter

I samfunnshuset finnes til daglig også drøyt 20 småtasser i den jødiske barnehagen. Noen jødisk skole finnes ikke i Norge, men mange skoleungdommer kommer hver uke til Bergstien for å få undervisning om jødisk kultur og historie. Her arrangeres også foredrag og kulturkvelder – aktiviteter som for tiden er rammet av våre strenge koronatiltak. Men i kjelleren er det stadig åpent flere dager i uken: Den vesle kosher-butikken her importerer og selger kjøtt, challa, tørrvarer, gulost m.m. (i tråd med de jødiske spisereglene) til menighetens medlemmer.

Selv om de norske jødene altså var få i 1920, hadde de allerede rukket å oppleve en menighetssplittelse. På begynnelsen av 1900-tallet brøt Den israelittiske menighet (DIM) ut av DMT, og i 1921 etablerte også de sin egen synagoge – i Calmeyers gate. I ca. 20 år, fram til krigen, hadde Oslo altså to synagoger.

Toraruller
De i alt ni settene med toraruller er håndskrevet og gitt som gaver fra jødiske familier. Innholdet er det samme, og det leses høyt et avsnitt hver uke.
Foto: Tom A. Kolstad

Krigen

Med krigen ble alt forandret. Jødene ble nazistenes utvalgte fiender og skulle utryddes. Noen klarte å flykte, men i 1942-1943 ble i alt 773 norske jøder sendt til tyske dødsleirer. Kun noen få overlevde. De fem krigsårene reduserte den jødiske minoriteten fra ca. 1800 til 559 personer (jfr. folketellingen 1946). Både DMT og DIM ble tvangsoppløst, og menighetenes midler ble inndratt. Våren 1943 ble synagogen i Bergstien beslaglagt av norske myndigheter og tatt i bruk som lagerlokale. Benkene ble skrudd løs, men bygget ble ikke alvorlig skadet, og de religiøse gjenstandene ble stående på plass. Da krigen var over, besluttet ledelsen i de to menighetene å legge all virksomhet til DMT og synagogen i Bergstien (synagogen i Calmeyers gate huser i dag Jødisk Museum).

Senter og samlingssted for Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i Norge. Innviet i 1920.

Menigheten holder gudstjenester hver Shabbat, både fredag kveld og lørdag morgen. Her feires også jødiske helligdager.

Sidebyggene omfatter Jødisk bo- og seniorsenter og et administrasjonsbygg («samfunnshuset») med en jødisk barnehage, en kosher-butikk, undervisning, kulturelle arrangementer m.m.

Synagogen er åpen for besøk (bl.a. av skoleklasser), men er stengt til daglig og er pga. sikkerhetssituasjonen godt bevoktet. Besøkende må i god tid på forhånd fylle ut et adgangsskjema.

DMT ledes i dag av rabbiner Joav Melchior, styreleder Rolf Golombek og forstander Ervin Kohn.

– Ingen var uberørt av krigen. Men også tiden etterpå ble for mange en kamp for livet, de måtte kjempe for å få tilbake eiendeler, boliger og butikker. Også for DMT var de første 20-30 årene etter krigen vanskelige. Å skape en normal og god drift krevde nesten en ny generasjon, sier Michael Gritzman i dag.

Butikk synagogen
Kosher-butikken i kjelleren selger mat produsert i tråd med jødiske spiseregler. Her betjener Elisabeth Malting (til høyre) ekteparet Jack og Liv London.
Foto: Tom A. Kolstad

«Et tverrsnitt av befolkningen»

2020-utgaven av DMT omfatter ca. 700 medlemmer, altså ca. halvparten av jødene i Norge. Jødedommen tillater ikke misjonsvirksomhet, og for å regnes som jøde må man ha en jødisk mor. Konvertering skjer i bare få tilfeller og da etter en omfattende prosess.

– Synagogen er et senter. Noen vil kanskje sammenligne den med en norsk sjømannskirke i utlandet, et sted der man møtes. Vi har en bredere rolle enn bare å arrangere gudstjenester. Menneskene her er nok som andre nordmenn, et tverrsnitt av befolkningen, spredt over hele spektret både sosialt og i grad av religiøst engasjement, sier Michael Gritzman.

Men for noen er jødene også i dag en trussel. Betongsperringer er ikke vakre, de er et synlig bevis på at Bergstien kan bli utsatt for nye ugjerninger. Men med dagens beskyttelse har 100-åringen gode utsikter til å rekke nye jubileer. Og kanskje kommer kongen snart, han som skulle ha vært der 21. mai i år hvis ikke et plagsomt virus hadde stanset feiringen.

Dag Kopperud

Snublesteiner mot glemselen

De er ikke så lette å få øye på, men det er allerede 270 av dem på byens fortau. Og fram til 2022 vil 200 nye snublesteiner plasseres på fortauene i hele Oslo.

Kirker montasje

Her er Oslos vakreste kirker

Oslo har over 100 kirkebygg. Vi har kåret de ti vakreste – med hjelp av Oslos biskop, Byantikvaren og lederen for Rådet for byarkitektur. Hele fire kirker delte førsteplassen.

Oslos ukjente perler

Vi er stolte av Slottet, av Akershus festning, av Operaen. Men Oslo er full også av mindre kjente bygg og bygningsmiljøer som vi kan oppsøke og glede oss over. Her er 30 gode forslag.



Publisert: 16. September 2020

Les også disse sakene