Balansekunstneren i byen

– Mitt favorittbygg i Oslo? Da kan jeg jo ikke unngå Operaen. Plasseringen, hvordan det særpregede bygget møter vannet, det tar nesten pusten fra meg. Utrolig flott. Og fra tiden før Operaen vil jeg gjerne trekke fram Sehesteds plass. Den har ikke den møbleringen den fortjener, men størrelsen og proporsjonene er veldig vellykket. Hvis jeg har god tid, går jeg gjerne dit.

Den som tipper at Siri Gauthun Kiellands turer til Sehesteds plass vil bli ganske få i tiden som kommer, har trolig rett. Ett likhetstrekk med forgjengeren Ellen de Vibe er tydelig: Møteboken er stappfull. Å være byplansjef i Oslo er tidkrevende, og Kielland vil gjerne delta.

– Det er en livsstil. Jeg har jobbet sånn i mange år.

– Hvordan vil byen merke at den har fått en ny byplansjef?

– Det vil tiden vise. Byplanlegging er ikke noen «quick fix». Prosessene er tidkrevende. Jeg har en klok forgjenger som hadde jobben i nesten 20 år, ingenting i byen i denne perioden vil jeg si «dette ville jeg ikke ha gjort» om. En klok person har sagt at vi former byene – og byene former oss. Jeg går inn i en utvikling også med meg selv.

Erfaring fra Plan- og bygningsetaten

Siri Gauthun Kielland kommer til sine egne, i den forstand at hun har vært i Plan- og bygningsetaten (PBE) tidligere. I nesten syv år rundt 2000 jobbet hun som planlegger her, før hun dro videre.

– Da jeg sluttet i 2002, diskuterte vi om byen var full. Tenk på hvordan Oslo har vokst – uten å bryte markagrensen! Mange gode og overordnede planer er lagt, planer som gir grunnlag for byreparasjon i tillegg til byutvikling.

– Men Oslo er også blitt kritisert for å være et «lappeteppe», en lite sammenhengende utbygging dominert av private aktører …?

– Vi har mange byer i byen. Områder med ulik karakter, utviklet med ulike signaturer. Det vil være slik i en by av denne størrelsen. Og det er i hovedsak private utbyggere som stikker spaden i jorda, det er slik det fungerer. Så gjelder det at det offentlige prioriterer å legge et godt plangrunnlag og samle trådene.

Barcode-fan

De som er nysgjerrige på hennes preferanser, får følgende input: Hun er glad i Barcode.

– Barcode er et spennende og sterkt byplangrep. Byggene ses godt på avstand, og kommer du tett på, blir de noe annet. Rommene mellom byggene er spennende. Her er mange dimensjoner, det er flott.

– …. og da kommer vi ikke unna spørsmålet om høyhus?

– Høyhus er et tema som engasjerer sterkt. Diskusjonen som har vært, har definert noen rammer. Jeg ser at det er krefter som vil utfordre og diskutere på nytt. Vi skal nå revidere kommuneplanen (arealdelen), og da vil høyder bli et tema. Diskusjon vil alltid være viktig. Men vi kan ikke direkte overføre byggeskikker fra andre land der solforholdene er annerledes. Slagskygger er et tema vi må ta på største alvor for å få Oslo til å bli en god by, sommer som vinter, ute som inne.

– Og i siste instans er det politikerne som bestemmer?

– Ja. Og det er sjelden mulig å sette to streker under rett svar, dette er spennende å jobbe med. Vi skal gi høykompetente råd til politikerne – og så skal de se sine sammenhenger fra sitt politiske ståsted.

Rådmann og direktør

Hun har god erfaring med nettopp politikere. Siden 2014 har hun vært rådmann i Sørum kommune, en jobb som etter hvert ble kombinert med stillingen som direktør for kultur, miljø og samfunn i «Prosjekt Lillestrøm», altså i den nye kommunen der.

Men det er arkitekt hun egentlig er. Utdannet på NTNU i Trondheim den gang det het NTH. Diplomoppgaven var å tegne en kirke, en oppgave som førte henne på ekskursjon til Japan. Der fant hun en kirke som stadig er en inspirasjon, St. Mary’s Cathedral i Tokyo, tegnet av den japanske arkitekten Kenzo Tange, hun kaller den «himmelstrebende, et mektig bygg». Hun ble headhuntet som nyutdannet («alle ble det på 80-tallet, det var heftige tider»), fikk jobb med bl.a. å tegne for Fjellinjen, det handlet om kontrollsenter og luftetårn. Men hun fant raskt ut at hun hadde misset noe underveis i utdanningen: Kunnskap om planlegging.

– Planlegging er et uhyre kraftfullt verktøy, sier hun i dag. Så hun har skaffet seg både etterutdanning og erfaring, hun er blitt en planlegger. Den som synes sånt høres nitrist firkantet og byråkratisk ut, får trøste seg med at byplansjefen stadig pleier også en kreativ side: Hun maler. Ikke på husvegger, men på lerret.

– Olje og akvarell. Figurativt – etter mitt eget hode. Jeg har en gård i Skåne, den er bygd i 1890 og gir meg mye inspirasjon. Hvis jeg kan få skryte litt; jeg har fått antatt bilder på Romeriksutstillingen fire ganger.

Pendler fra Kløfta

For det er på Romerike, på Kløfta, hun bor. Og når journalisten er tabloid nok til å spørre om hvordan en hverdag i grisgrendte strøk kan harmonere med en av landets mest urbane jobber, får han svar.

– Jeg bor i influensområdet til Oslo. Akkurat det vil sikkert en del Kløfta-boere protestere på, men Oslo påvirker området sterkt. Og da Stortinget plasserte hovedflyplassen på Gardermoen, var det en formidabel motor som kontinuerlig pumper og vokser og påvirker hele strengen mellom Gardermoen og Oslo. Denne strengen har jeg jobbet med i flere år, bl.a. som rådmann.

Turen fra forstadsboligen til urbankontoret skjer med tog og til fots, «jeg liker å gå, å røre på meg, det er både sunt og grønt». Samtidig ser hun gjerne at det stadig grønnere Oslo kan bli beriket med flere farger. Å få frem flere fargerike bygg er noe hun allerede har tatt til orde for.

– Hvordan? Bare det å ta opp temaet og invitere til oppmerksomhet rundt dette er viktig. Nå er det kommet en politisk bestilling på en fargeveileder for byen, det er en bestilling jeg er veldig glad for. Jeg ser fram til diskusjonen. Medvirkning er viktig – både her og på andre felter.

Hvor tett en by?

Oslo har et par områder der det knapt er nødvendig å invitere til diskusjon: I så å si alle utbyggingssaker er det til dels fresende uenighet om byggehøyder og tetthet. Jo høyere og tettere, jo bedre business for utbyggerne. PBE har i en rekke saker dempet utbyggernes iver. Men er det likevel bygget for tett her og der?

– Den tette strukturen er kommet som en konsekvens av at vi har beholdt markagrensen. Graden av tetthet vil være et diskusjonstema også fremover. Lønnsomheten i prosjektene er alltid en diskusjon fra utbyggernes side. Samtidig må vi huske på hvor viktige rekreasjonsområdene er. Nå ser vi et «parkopprør», folk etterspør møteplasser av ulike slag. Dette må vi ta på alvor. Størrelsen på boliger kan kompenseres med kvalitet, og mulighetene for rekreasjon står sentralt. Hittil har bilene tatt mye plass. Når vi nå stiller spørsmål ved bilenes plass i byen, er det en viktig ingrediens i tetthet-debatten.

Møteplasser for alle

– Flere møteplasser, altså, de kommer høyt opp på byplansjefens ønskeliste?

– Ja. Men de må defineres av brukerbehov. Mangfoldet er vesentlig, møteplassene må være noe for alle. For noen er en fotballbane fantastisk, for andre handler det om gode benker. Vi trenger hele spekteret – og noe nytt. Livet mellom husene er ekstremt viktig, vi trenger robuste pusterom.

– Et kinkig spørsmål har fulgt byplansjefens etat i årevis, heller ikke du slipper unna: Hva blir Y-blokkens skjebne?

– Y-blokken er del av en statlig regulering. Stortinget har vedtatt at den skal bort, og PBE skal effektuere dette. Det er smertelig å ta til etterretning at riving skal skje og kunsten skal bevares, slik er situasjonen pr. i dag. Personlig ser jeg gjerne at Y-blokken blir stående, men dette er en sak der Oslo er satt sjakk matt. Som PBE-direktør trives jeg best med kommunale reguleringsplaner!