Demenslandsby på Lille Tøyen

Tenk deg at du skal handle råvarer til middagen, men glemmer å betale. Det vil sikkert være like flaut å bli stoppet i døra med varene for en person med demens også. Men i «demenslandsbyen» på Lille Tøyen vil du ikke få kjeft. Du vil få et smil av de i kassa og beskjed om å gå tilbake og betale for deg.

Inger-Lise Kjos er spesialkonsulent for bygg i Sykehjemsetaten i Oslo.

– Ideen er å la demente, så langt det er mulig, leve det livet de gjorde før de kom på institusjon, sier Kjos. De skal bo i små grupper med hjemlig atmosfære og holde på med aktiviteter de liker. Hun har jobbet med prosjektet «Bedre hverdagsliv» som er inspirert av tilsvarende opplegg i Nederland. Det skal bidra til å aktivisere de som bor på sykehjem i kommunen. Sykehjemsetaten har testet ut konseptet ved fire sykehjem i Oslo.

En hel filosofi

Nederland var tidlig ute med å utvikle demenslandsbyen De Hogeweyk. Her bor 152 personer med demens i boliggrupper på sju til åtte personer. Personer med felles livsstil bor sammen. For eksempel bor de som elsker musikk og hagestell sammen. I landsbyen kan pårørende komme og gå som de vil og de mange aktivitetstilbudene tiltrekker seg folk utenfra.

Rundt begrepet demenslandsby er det en hel filosofi. Tanken er å trekke hverdagslivet tilbake til institusjonen, slik at institusjonen får et mer hjemlig preg.

Personer med demens kan ofte miste retningssansen, gå seg vill og begynne å vandre omkring. Derfor er personer med kognitiv svikt ofte ikke i stand til å bo hjemme. I dag er alternativet skjermet avdeling, der beboerne gjerne møter stengte dører. Men i en slik hageby for personer med demens skal eldre kunne vandre fritt rundt på et skjermet område.

Inger-Lise Kjos forteller at tanken bak Dronning Ingrids hage er å trekke samfunnet inn.

– Beboerne skal kunne gå fritt omkring uten fare for å rote seg vekk. Bygningskroppen omkranser landsbyen og inne på området kan du gå i butikken, på restaurant til frisøren eller på klubb. Du slipper å ha med deg pleiere for alt foregår i trygge og tilrettelagte omgivelser.

Kjos sier at hensikten er at du skal kunne leve så normalt som mulig til tross for at du er på sykehjem. Sykehjemmet skal være tilpasset denne gruppa. De skal bo i trygge omgivelser, men kunne bruke sin restkapasitet, slik at de kan delta i eget hverdagsliv og få en bedre og mer verdig alderdom.

Stort uteområde

50 prosent av arealet på Lille Tøyen sykehjem vil være uteområde. Og de tre hagene vil ha vandreløyper, gangstier og veier som er tilpasset denne gruppa. De skal kunne bevege seg fritt og oppleve artige ting inne på et tilrettelagt område. Går du deg vill, er det alltid noen som kan hjelpe deg tilbake til boligen din.

Kommunen har jobbet aktivt med å involvere naboene i prosjektet. Hva ønsket de seg av Dronning Ingrids hage for å ville bruke det?

Forslagene har vært mange: At det er noen dyr der å kose med eller se på, at det plasseres ut bikuber og at det blir hageparseller og vinterhage.

Kjos sier de vil bygge et innbydende sykehjem, der du selv kunne tenke deg å bo.

Moderne velferdsteknologi blir en viktig del av det hele. Tanken er at den enkelte beboer skal ha et armbånd eller et kjede – med en databrikke – som forteller hvor du hører hjemme. Dermed vil ikke hovedporten åpne seg hvis du er på ville veier. Og heisen vil føre deg til riktig etasje.

Bygger lavere

Naboene i Lille Tøyen Hageby synes planene er blitt bedre enn de var opprinnelig.

– Men vi mener fortsatt bygningene inn mot Lille Tøyen Hageby er for høye. Vi er også litt bekymret for hvor mye trafikk det kan bli gjennom hagebyen til sykehjemmet, sier Joakim Solhaug, styreleder i Lille Tøyen Hageby til Aftenposten.

– Høydene følger reguleringsplanen. Plan- og bygningsetaten har tatt hensyn til naboene så langt det er mulig. Det blir jo et mer massivt uttrykk enn det gamle sykehjemmet, men bygningene blir lavere enn dagens. De strekkes utover slik at det blir kvartalsbygg og fotavtrykket blir større, sier Kjos.

Bedre hverdagsliv

Prosjektet «Bedre hverdagsliv» har gode resultater å vise til.

– Bruken av medikamenter – særlig sovemedisiner – har gått ned og brukerne er mer tilfredse. Man merker det på humøret til den enkelte. Beboerne spiser mer, er mindre aggressive og stressede og sover bedre. Også de pårørende er mer tilfredse, forteller Kjos.

– Dette er et helt annet konsept enn ved et vanlig sykehjem. Hvis man vil ta del i matlaging, trengs det kanskje ikke mer enn at man får være med og skrelle en gulrot. Eller kanskje man vil være med i en bakeklubb? For noen kan det være nok å se på at andre baker og kjenne lukta. For andre er halve gleden å trille boller.

– Andre igjen kan ha stor glede av å kunne besøke et verksted med en bilmotor man kan skru på. Det behøver ikke mye «mekking» til for å gi glede.

Kjos forteller at det finnes lite forskning på hagebyer for personer med demens.

– Derfor kommer Sykehjemsetaten til å søke om forskningsmidler, for å se om denne boformen gir de resultatene vi håper på.

Ble dement som 60-åring

En av dem som kunne hatt glede av demenslandsbyen Lille Tøyen er Tor Johansen og hans familie. Men han døde av demens 22. mars 2017 bare 67 år gammel. Sønnen Kim Wigaard Johansen tror en demenslandsby kunne vært et bra omsorgstilbud for hans far.

– Jeg tror et område der han kunne beveget seg friere, og der han kunne fått mer aktivitetstilbud hadde vært midt i blinken for ham. Faren vår var veldig glad i å synge og møte folk.

Etter at han ble 60 begynte faren å forandre seg. Han satte hus og eiendom overstyr og hans første diagnose var spillegalskap. Men diagnosen var mye mer sammensatt. Han hadde utviklet frontallappdemens.

Johansen forteller at de fleste trakk seg unna. – Sykdommen påvirket både dømmekraft og personlighet. Det var ikke lett å forholde seg til ham da han ble syk. Han snek på toget, stjal i butikker og løy.

Kim Wigaard Johansen har to søstre: Mari og Liza. Alle stilte like mye opp for faren som etter hvert måtte ha hjelp til alt.

– Men vi har vokst opp med verdens beste pappa, og vi ville gi så mye vi kunne tilbake til ham, sier Johansen. Han mener det burde ha fått hjelp før.

– Jeg føler vi ble sviktet av helsesystemet. Det tok altfor lang tid før han ble diagnostisert med sykdommen og fikk den hjelpen han trengte.

Tor Johansen flyttet fem ganger på et halvt år. Men ingen steder fikk han den omsorgen han trengte. Ikke før han kom til Villa Enerhaugen på Tøyen. Det er et sted for de som får en tidlig demens diagnose. På Villa Enerhaugen fant han roen.

På størrelse med Slottsplassen

Mange i Tor Johansens situasjon kan i nær framtid få plass i det nye sykehjemmet på Lille Tøyen. I planforslaget fra Plan- og bygningsetaten står det at sykehjemmet skal ha plass til 130 beboere i to til tre etasjer på inntil 13 000 kvadratmeter. Området er på størrelse med Slottsplassen.

Nora Bille er kreativ leder i Arkitema Architects og prosjektleder på arkitektsiden for Dronning Ingrids hage.

– Tomten er en indrefilet av en tomt i Oslo, forteller Nora Bille. Arkitekten sier at visjonen er å bygge gode, trygge og gjenkjennelige omgivelser slik at beboerne kan bruke hele sin mentale kapasitet på det som er viktig for dem – nemlig å ha flest mulig gode dager.

– Vi skal skape et miljø som er godt for beboerne, og for dem som kommer på besøk. Vi vil at både ansatte og besøkende skal være en del av hverdagen til beboerne.

Hyggelige kafeer

Den spesialdesignede demenslandsbyen inneholder fellesfunksjoner som hyggelige restauranter, kafeer, butikk og en stor kultursal.

Landsbyen skal passe inn i nabolaget rundt og har en kvartalsstruktur med karnapper, lys teglstein og skrå tak. Arkitekturen skal stå i stil til Lille Tøyen hageby.

– Vi har brukket opp fasaden for å gjøre den mindre monoton og mer inviterende, sier Nora Bille som ønsker at naboene skal bruke området.

Det innvendige gårdsrommet har en landsbyaktig arkitektur og er preget av små trehus. Det hele er brukket opp i mindre deler og bygd opp rundt de tre hagene på området: Skoghagen, Bytorget og Minnehagen. Vi har en akse å forholde oss til i reguleringsplanen, som går fra Lille Tøyen hageby til det fredede 1923-bygget. Inni dette lager vi en bygate som går igjennom landsbyen og inviterer naboene inn.

Bygårdsleiligheter

Boligene er plassert i hver sine bygårdsleiligheter. Oppgangene ser ut som i en vanlig bygård, med postkasser og navneskilt. Når du kommer inn i ditt eget hjem er det en garderobe der du kan henge av deg og kibbe på deg dine egne tøfler.

Hver enhet består av seks til ti soverom med hver sine bad. De er organisert som kollektiv med et stort fellesrom.

– Vi jobber mye med identitet. Det skal hele tiden være lett å forstå hvor du hører til. Det får vi til ved bruk av farger og gjenkjennelighet, sier Bille.

De har jobbet mye med inngangspartiene.

– Vi skal ikke stenge folk inne, men gjøre det interessant å ikke gå ut. Istedenfor å ønske seg ut, skal beboeren bli fristet til å gå inn i en vinterhage eller slå seg ned på en restaurant.

Forsket på demente

Ved Institutt for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo arbeider forsker Anne Kari Tolo Heggestad. Hun sier at tanken bak demenslandsbyer er at beboerne skal kunne leve friere. De skal ikke møte så mange stengte dører, slik man gjør i mer tradisjonelle skjermede enheter. Her skal de kunne navigere seg rundt i trygge områder.

– Man skal ivareta trygghet, men også frihet, sier Heggestad.

Heggestad har forsket på hvordan demensrammede personer opplever å bo på sykehjem. Studien hennes viser at beboerne ofte er fornøyde med den fysiske pleien og omsorgen, men de opplever at de ikke blir tatt på alvor i hverdagen, og føler seg umyndiggjort. Institusjonelle rammer og rutiner bidrar til en følelse av fangenskap.

Ifølge Heggestad er det forsket lite på hvordan det er å bo i demenslandsbyer. Fortsatt finnes det slike landsbyer svært få steder i verden. Hun er selv ambivalent til demenslandsbyer. Hun mener det er mange fordeler, men at det kan være stigmatiserende å bli plassert i en egen landsby.

– De blir jo ikke mer delaktige i samfunnet rundt seg, sier hun. Demenslandsbyer kan fungere som små gettoer, der folk med demens stenges inne. Hun sier det derfor er svært viktig å trekke omgivelsene rundt inn i demenslandsbyen, for å minske følelsen av utenforskap.