Det usynlige, viktige Oslo

«I bunn og grunn», sier vi når vi vil snakke alvorlig om hvordan tingene egentlig er. Men til daglig glemmer vi ofte både bunn og grunn.

– Det vi ikke ser, er lett å glemme. Men grunnen vi har bygget byen vår på, er viktig for oss og vår trygghet, sier Ingelöv Eriksson. Som kommunegeolog og tidligere leder for «Prosjekt for økt kunnskap om undergrunnen 2013–2016» har hun bokstavelig talt gått dypt ned i temaet.

Byggehøyder – og byggedybder

– Oslo bygges mye ut nå. Det blir flere mennesker, flere arbeidsplasser og større aktivitet. Vi trenger elektrisitet, bredbånd, vann og avløp, tunneler, og alle nye bygg har dype kjellere – for å nevne noe. Dette må vi ta hensyn til. Vi må planlegge godt, og vi må se alt i sammenheng. Vi diskuterer jo byggehøyder, men dessverre i liten grad byggedybder, sier Ingelöv Eriksson.

De mange utfordringene førte til at fem kommunale etater i 2013 ble involvert i «undergrunnsprosjektet»: Plan- og bygningsetaten, Vann- og avløpsetaten, Bymiljøetaten, Eiendoms- og byfornyelsesetaten og Byantikvaren. En prosjektgruppe på ca. 15 personer har vært i aktivitet, og med ni ulike fagutdannelser representert ble arbeidet både tverrfaglig og tverretatlig. Målet var å gi en samlende beskrivelse av Oslo under bakken og peke på hvordan trygghet og stabilitet kan ivaretas framover. Nå foreligger sluttrapporten.

– En viktig læring under prosjektets gang var at vi må se på undergrunnen som en ressurs. Undergrunnen blir oftest drøftet når den hindrer eller skaper dyrere prosjekter enn planlagt, sier Eriksson.

Tunnelproblemer

En drøyt hundre år gammel tunnel var en viktig årsak til at problemene med ustabil grunn ble synlige og tatt på alvor. Da tunnelen på Holmenkollbanen mellom Nationaltheatret og Majorstua ble påbegynt i 1912–1913, resulterte arbeidene i skader på flere bygg over tunnelen. På 1920-tallet, da den norske økonomien skrantet og det var behov for nødsarbeid, ble Oslos grunnforhold en av oppgavene. Hele 700 mann ble satt til å bore og kartlegge Oslo sentrum. Et resultat var «Undergrunnsarkivet», som i dag er en viktig kilde til informasjon om grunnforholdene i byen.

Prosjektgruppen har sett særlig nøye på et testområde på Majorstua. Både Majorstua og Grünerløkka er såkalte røde soner, her er risikoen for setningsskader stor. Ved å hente inn detaljert informasjon om grunnforhold, vann- og avløpsledninger, strømforsyning, tunnel og kjellere, har gruppen kunnet lage modeller som viser dybder og grunnens utforming. Det hele er digitalisert, med tanke på bruk i plan- og byggeprosesser framover.

Nye kart

Prosjektet har også resultert i et stort kartmateriale som omfatter hele byen. Hvor bør man være særlig oppmerksom på kvikkleire? Hva ligger allerede i grunnen av rør, ledninger, installasjoner? Kartmaterialet viser også at «det dypeste Oslo», altså største avstand ned til fjell, er 94 meter. Stedet er Bjørvika, et område som de siste årene er sterkt transformert.

– Det vi ser, er at den enkelte utbygger gjør sitt – men de har ikke ansvar for å se sitt eget prosjekt i den store sammenhengen. Når et nytt hus bygges i løsmasser og det lages dype byggegroper, hva kan da skje med murgårdene ved siden av? Gode løsninger finnes, men vi må få på plass rutiner og kompetanse, et samspill over og under bakken, sier Eriksson.

– Et viktig svar er at vi må koordinere mer, og vi må i større grad bruke planverktøyet. For eksempel ved å lage reguleringsplaner for de store tunnelene, sier Eriksson. Dette er noen eksempler på hva Oslos nye kommunegeolog skal bidra med.

– Vi har ventet lengst med å bygge ut de vanskeligste områdene, her har utfordringene vært store. I dag er kompetansen større enn tidligere, og den brukes blant annet til å tette byggegropene og sikre grunnvannsforholdene. Vi må ha vannet på rett sted, og vi har derfor utarbeidet et forslag til et aktsomhetskart for grunnvannsendringer, sier Ingelöv Eriksson.

Hun peker på at vi flere steder i Oslo har pumper som går og går. De infiltrerer vann for å veie opp for lekkasjer av grunnvann inn i tunneler, blant annet i områdene over Romeriksporten, altså togtunnelen fra Etterstad til Lillestrøm.

Viktige spørsmål

– Vil vi bruke drikkevannet vårt på denne måten? spør prosjektlederen. Som også spør om hvor lenge det skal være fritt og uregulert å bore energibrønner:

– Mange ønsker i dag å hente varme fra grunnen. Men disse brønnene kan være 150–300 meter dype, og når de er etablert, er jo den plassen brukt. Prosjektgruppen peker på det problematiske at det i dag ikke finnes søknadsplikt for energibrønner, sier Eriksson.

Undergrunnsprosjektets sluttrapport legges altså fram i disse dager, og Ingelöv Eriksson håper den blir lest og ikke minst brukt:

– Jobben har vært utfordrende, og vi har villet gjøre mye. Temaet er stort, problemstillingene brede. Løsningene er mange, men et fellestrekk er viktigheten av å komme tidlig på banen, kople inn kompetanse og kunnskaper. Vi har mange nye fine kart og gode forslag!

Handlingsplan

Bakerst i rapporten finner en handlingsplanen for forvaltning av undergrunnen. Undergrunnsprosjektet har vurdert mange problemstillinger i løpet av prosjektperioden.

– Mange av tiltakene vi har foreslått, krever at kommunen setter av ressurser og tid. Vi har valgt å presentere disse tiltakene samlet, i en handlingsplan, og mener at de gir et godt grunnlag for en trygg og sikker forvaltning av undergrunnen i Oslo, avslutter Eriksson.