Fiskehallen: Et sted for fisk – og folk

Kan det bli uteservering på en ny takterrasse, kan det bli et «eventsted» med fisk i hovedrollen, kan Fiskehallen bli en attraksjon også for publikum? Planene finnes i hvert fall, og kanskje kan Oslo kommune (som eier grunnen) og Fiskehallens eiere skrive et nytt kapittel på Vippetangen. Kanskje går det bedre enn for 100 år siden. For da var det krangel, krangel og enda mer krangel.

Fisk er viktig. For landets økonomi, for våre middagsbord, for helse og ernæring. Så ikke var det rart at Oslos politikere for 100 år siden var svært engasjerte – og rykende uenige – om hvordan byen skulle sørge for god tilførsel og salg av fisk. Etter at lokale fiskere lenge hadde levert sine fangster i de skjermede bassengene Borkehullet og Sadelmakerhullet, omtrent der hvor Børsen i dag ligger, ble det i 1905 bygget en fiskehall på Vippetangen. Her skulle fisken tas imot og behandles, her skulle fiskehandlerne hente sine varer for å forsyne hele byen. Men hallen ble fort for liten, byen vokste, det var tid for noe nytt og bedre.

Da bryter rabalderet løs. En strid som neppe ligger noe tilbake for dagens Lambda-runder. Bataljen skal vare i 25 år, fram til den nye fiskehallen innvies i 1933. For skal den ligge i Bjørvika, på Grønlands torg, på Sjursøya, i Jernbanegaten – eller fortsatt på Vippetangen? I 1910 er debatten såpass frisk at formannskapet nedsetter sin første «fiskekomité». Og folk er utålmodige, «i aarrækker er der klaget over omsætningsforholdene». Fisken er «av mindre god og til dels slet kvalitet», omsatt under «slette sanitære forhold fra primitive, til dels usle salgsboder». Noe må gjøres.

Vippetangen? Nei takk!

En omfattende utredning som foreligger i 1918, er som en knockout på Vippetangen. Plassen her er for liten, forbindelsen med jernbanen for tungvint, området er så fint og sentralt at det bør brukes til noe annet. Isteden pekes det på Paulsenbrygga, dvs. i Bjørvika, nær Bispegaten. Og det tenkes stort: Et fem etasjer høyt og minst 50 meter langt bygg, areal 4750 kvadratmeter. Så stopper det hele opp. Altså i de kommunale saksganger. Men i avisene og på en rekke møter koker det. Beskyldningene hagler om inkompetanse og inhabilitet.

Men det tenkes også kreativt. Flere forslag utarbeides. Det mest storslagne kommer fra fiskegrossistene. De vil gjerne være på Vippetangen og presenterer en hall som ligner et slott, et mini-Versailles. En solid hovedbygning med tårn, to digre fløyer med skjermet basseng i midten, søyler og klassiske linjer. Byarkitekten er rasende og mener det vil legge beslag på minst 10.000 kvadratmeter verdifullt havneareal. Slottet blir aldri reist. Synd, kan vi si i dag, det hadde vært en attraksjon. Men arkitekten bak, Bredo Berntsen, får et plaster på såret: Han får noen år senere oppdraget med å tegne Fiskehallen – altså slik den fremstår i dag. The winner is… Vippetangen!

«Europas mest moderne»

Etter nye hissige runder om plassering og utforming, økonomitrøbbel og stoppordre er det et staselig bygg som blir åpnet av kong Haakon 7. den 9. desember 1933. Moderne konstruert i betong, to etasjer, samlet areal 9700 kvadratmeter. På utsiden en 115 meter lang hovedkai. «Vanskelighetene har til tider syntes uoverstigelige,» skriver Aftenposten, men nå kommer godordene: «en av de mest imponerende bygninger ved havnen» og «den mest moderne engros-fiskehall i Europa». Der grossistene hvert eneste døgn mottar fisk fra Nord-Norge og Vestlandet.

For engros er den, og engros blir hallen; altså et sted for fiskebransjen – og ikke publikum. Hit bringes fisken, i begynnelsen mye med båt, så mer og mer med jernbane, i dag først og fremst med bil. Etter behandling, videreforedling og pakking hos grossistene går turen videre ut til butikker og forbrukere. Bortsett fra noen «Åpen dag»-arrangementer har Fiskehallen kun vært tilgjengelig for fagfolk. Inntil altså i dag, eller kanskje i morgen: Fiskehallen har fått godkjent en rammesøknad om å etablere et fleksibelt serveringssted/kantine/eventlokale, med en ny tredje etasje og uteservering på taket. Planen er altså å åpne seg, ut mot folk, noe åpningen av en kombinert butikk/restaurant på gatenivå høsten 2018 også viser. Byråd Hanna Marcussen har signalisert begeistring for tanken om å skape mer bymiljø og aktiviteter i og rundt hallen.

En livlig hall

Men det har ikke manglet på liv i den «lukkede» hallen. For med store åpninger i sør- og nordveggen kunne et stort antall lastebiler fra tidlig morgen kjøre inn og hente sine fiskelaster hos de rundt 30 fiske- og sjømatgrossistene. Oslo hadde i mange år et – i forhold til i dag – nærmest svimlende antall fiskebutikker som skulle forsynes med ferske varer: I en periode fantes det 250 fiskebutikker. Hallen var et mylder av folk og biler og fiskekasser og salting og skjæring og røking og fiskematproduksjon. Og diesel- og bensinlukt. Noe som etter hvert blir ansett som et solid hygieneproblem. (I dag er skjer all transport i hallen elektrisk.) Med ujevne mellomrom kom også anklager om dårlig renhold. Da selveste sjøfarts- og fiskerikomiteen tok turen ned fra Stortinget i 1968, het det at det er «aldeles uforståelig at det går an å produsere fiskemat i så uhygieniske lokaler».

Også arbeidsmiljøet var livlige saker. Og barskt. På det meste har nærmere 250 mennesker jobbet samtidig i Fiskehallen, mange av dem kom nordfra. Utdannelse var ikke noe krav, det handlet om fysikk og utholdenhet. «Kriteriet var at det ikke luktet fyll av dem», lyder en historie. Men fisk luktet de etter hvert, alle som en: «Vi var ikke særlig populære på buss eller trikk». Men humoren var framtredende: «Du kunne høre latteren runge gjennom hallen kokken 5 om morran», fortelles det. Og humør kunne trenges: På begge sider sto altså portene åpne, det blåste tvers igjennom hallen. På vinteren kunne det være under 20 minusgrader. Og varmt vann var det dårlig med. «Når jeg frøs på hendene, fikk jeg beskjed om å knuse is – og gni meg!» forteller Jahn Goksør, 2. generasjons fiskegrossist som tok fatt i hallen på slutten av 1950-tallet. I dag har han, som mange av sine gamle kolleger, fingre og ledd som er svekket av kulde og fuktighet.

Forandringer

Dagens fiskehall er på utsiden den samme som før. Men «revolusjonen» i norsk dagligvarehandel har herjet også med fiskebransjen. De mange kolonialbutikkene er blitt til kjeder og kjøpesentre. Med sine nye og store kjøledisker fulle av fisk bidro de effektivt til at fiskehandlerne møtte veggen. Fra den nevnte toppen på ca. 250 fiskebutikker i Oslo er det i dag bare 4-5 igjen. Istedenfor et mangfold av kunder møtte grossistene i hallen dermed stadig færre aktører. Istedenfor den daglige prutingen om kilopris og antall kasser er det blitt store, langvarige avtaler. Og istedenfor de drøyt 30 grossistene i Fiskehallen er antallet i dag fire. Andre sjømatgrossister er etablert andre steder i byen og er blitt deler av større konserner.

Men Fiskehallen anno 2019 er slett ikke noe museum. Selv om en bråte forslag om utvidelser er skrinlagt (det første allerede i 1938, og i 1952 foreslås to 40 meter høye tårn), er det aktivitet her døgnet rundt. Hver natt ankommer rundt 100 tonn fisk, den foredles og pakkes av flittige hender. En produksjonsbedrift midt i Oslo sentrum er ikke lenger en selvfølge, men flytting…? Nei takk. Bjørn Gjeitnes, daglig leder på Fiskehallen, trives meget godt og ser altså et publikumspotensial. Dessuten:

– Når vi distribuerer varene, kjører vi imot alle køene. Det er fantastisk å ligge midt i sentrum.

Kilde: «Fisk til folket». Fiskehallen og Oslo sjømatgrossisters forening 1918-2018. Av Lars-Ludvig Røed.