Her går du på ski over avfall fra 90-tallet

På toppen av det som egentlig er en 25 meter dyp søppelfylling ferdes skigåere og syklister om hverandre, fra den ene siden til den andre. De snødekte slettene strekker seg så langt øyet kan se, og bortenfor der igjen ligger Østmarka. At det på samme tid foregår avanserte kjemiske prosesser under bakken er nærmest umulig å forestille seg.

Grønmo avfallsdeponi stengte portene etter 40 års drift i 2009, og nå legges grunnlaget for fremtidens arealbruk. Fordi Oslo vokser, ble det i 2004 bestemt at det ikke lenger var ønskelig med deponier i kommunen. Vedtaket kom som et resultat av flere andre hensyn.

– Vi har ikke lenger noe sted å plassere et deponi som blir liggende avsides i Oslo. Det planlegges bebyggelse sør for Grønmo, i tillegg til at området ligger innenfor markagrensen, forteller Steinar Sidselrud, seksjonsleder i Eiendoms- og byfornyelsesetaten (EBY).

Oslos siste søppelfylling

De siste årene frem mot 2009 ble restarealene på Grønmo brukt til deponering av forurenset jord, også kalt by-jord. Siden den gang har deponiet gradvis blitt avsluttet med lag på lag med naturmasser og membran.

Grønmo avfallsdeponi er Oslos siste søppelfylling. Deponiet tok i sin tid over for Rommen-fyllinga i bydel Stovner. Parallelt med deponiene har det vokst frem forbrenningsanlegg både på Haraldrud og Klemetsrud, der husholdningsavfall blir brent og brukt til strømproduksjon og fjernvarme.

Fra og med 1986 har hele Oslos befolknings husholdningsavfall blitt gjenvunnet på denne måten. Grønmo har siden da tatt imot næringsavfall og forurenset jord.

Tilbake til marka

Områder som Grønmo og andre nedlagte avfallsdeponier blir på fagspråket kalt brownfields. Dette er en betegnelse på gamle industriområder som blir liggende brakk i mangel på vilje eller midler til å utvikle det.

Slike arealer ble vanlige i Oslo etter nedleggelsen av store deler av industrien tilbake på 80-tallet. Felles for områdene er at de inneholder svært forurenset grunn, der det er behov eller plikt for tiltak dersom området skal utnyttes til boliger, barnehager, skoler eller andre følsomme formål. På Grønmo er tiltakene gjennomført og arealene brukes til gjenbruksstasjon, kompostering, golfbane og friområde.

– Parallelt med avslutningen av deponiet har det foregått arbeid med en reguleringsplan for fremtiden. Det gjør det litt enklere for oss i arbeidet med å dekke over avfallsområdene, i og med at vi allerede vet noe om hva fremtiden vil bringe, sier Sidselrud videre.

Denne kunnskapen har gitt anlegget flere turveier, vanndammer, bekker og grøntarealer.

– Vi ønsker jo at Grønmo skal bli en del av utfartspunktet for marka, og ikke bare et dødt område på veien dit, fortsetter han.

Sidselrud får støtte av kollega Halvor Røsbak Feragen, overingeniør i EBY.

– Vi har fått på plass en ny utfartsparkering og tatt i bruk området på en god måte. Nå er det åpent for syklister og turgåere. Det er til og med kjørt opp skiløyper, sier han og legger til at skiløypene går fra den nye utfartsparkeringen og over det som er gammelt næringsavfall fra 90-tallet og videre inn i Østmarka.

Kjemifabrikken Grønmo

Samtidig som store deler av deponiet omgjøres til friluftareal er det fremdeles noen samfunnskritiske funksjoner som driftes og vedlikeholdes av Renovasjons- og gjenvinningsetaten (REG). I dag finner du gjenvinningsstasjon, komposteringsanlegg og forbrenningsanlegg på Grønmo. Sistnevnte er nok det som vekker mest oppsikt.

– Under bakken ligger det et svært anlegg som håndterer gassene som kommer fra avfallet. Slik har det vært i flere tiår, og det kommer også til å være sånn fremover. Det er helt normalt, og er en kilde til energi og fjernvarme for byen vår, sier Feragen, som er utdannet kjemiker.

HMS-hensyn blir miljøtiltak

Det som skiller avfallsdeponier fra annen forurenset grunn er at det drives biologisk nedbryting – og med det dannelse av biologiske gasser som metan og hydrogensulfid som siver ut av bakken. Av HMS-hensyn ble det på 90-tallet etablert et gassanlegg som kontrollert brant av disse gassene, slik at man unngikk sterk lukt, hyppige branner og eksplosjonsfare. Senere fant man ut at metan var en klimagass, og at en slik avbrenning også var et miljøtiltak.

– Vi har et stort forbrenningstårn som brenner av metan og omgjør det til CO2, en langt mindre farlig klimagass. Dette er resultatet av et nettverk av rør under hele anlegget som suger til seg gassen og transporterer det via gassbrønner og reguleringspunkter og videre til forbrenningstårnet, sier han.

Forbrenningen har helt frem til nylig også fungert som en energikilde for fjernvarme til byen, men daværende løsning er utdatert. Nytt energigjenvinningsanlegg er klart i løpet av 2021.

I tillegg til gassanlegget finnes det et renseanlegg for sigevann, vann som forurenses gjennom kontakt med søppel. Dette anlegget ligger lokalt på Grønmo og renser sigevannet før det transporteres videre til kommunens ordinære renseanlegg.

Og med det vil prosessene som foregår på Grønmo fortsette å produsere fjernvarme for Oslos befolkning i mange år fremover. For selv om myndighetene har et krav om minimum 30 års etterdrift på nedlagte deponier, holder de fremdeles på med gassbrenning på Rommen, 50 år etter avslutningen.

Det betyr at Grønmo går en lang, grønn og energirik tid i møte.