Vinduer på ville veier

– Oioioi! Her er alt gjort gærent!

Sola skinner, vi rusler rolig i stille gater, omgitt av fine trehus og gamle murgårder på Vålerenga. Men Vidar Trædal og André Korsaksel, som nå peker på et vindu, rister på hodet. De to antikvarene, begge ansatt hos Byantikvaren (BYA) i Oslo, er ikke fornøyde med hva de ser. Vålerenga er et bevaringsområde, og med det følger en del forpliktelser for huseierne. Gårdene er vedlikeholdt, men vinduene som er skiftet, holder altfor sjelden mål. Jo da, de lar seg åpne og lukke, tette er de trolig også. Men utførelsen, altså ivaretakelsen av de kvaliteter og kjennetegn som de opprinnelige vinduene hadde, er for dårlig. Vinduene, og dermed husene, er ikke lenger hva de en gang var.

– Veldig mange har dessverre trodd at de gamle originalvinduene må kastes. Folk har ikke visst hvor gode de gamle vinduene er. De er ofte av ypperste kvalitet, laget av saktevoksende materialer. Hvis de settes i stand, kan de vare i 120 år til. Så det er vårt første og aller beste råd: Ta vare på de gamle vinduene! sier Vidar Trædal og André Korsaksel.

Nedslående

Det gode rådet er altså i liten grad fulgt, det kan ha vært dårlig kjent eller simpelthen neglisjert. Noe er også gjort «i god tro», og i noen strøk av byen var saneringstrusselen så reell at vedlikehold ble forsømt over lang tid. Mange har valgt å skifte ut de gamle vinduene, og resultatet er nedslående: Da BYA og PBE (Plan- og bygningsetaten) undersøkte 130 eiendommer innenfor bevaringsområdet på Vålerenga (fordelt på åtte gater), hadde hele 45 av dem vinduer som BYA ville ha «frarådet sterkt» dersom etaten var blitt spurt om uttalelse i en byggesak. Bare snaut 30 av de 130 byggene hadde hva Byantikvaren kaller «tilfredsstillende kopier» (i tillegg til noen få med originale vinduer eller svært gode kopier) – og resten hadde så dårlige kopivinduer at Byantikvaren ikke ville ha anbefalt dem.

Byantikvarens – og altså kommunens – utgangspunkt er enkelt: Mest mulig av et bevaringsverdig hus skal tas vare på, av hensyn til både opplevelse, material- og håndverkskvalitet og kildeverdi. Vinduer omtales gjerne som husets øyne, de forteller om stilhistorie og tradisjonelt håndverk. Hvis vinduer skiftes, skal de samsvare med de opprinnelige på flere punkter: Rammeinndeling (krysspost, T-post), hengsling, proporsjoner/dimensjoner på karmer, poster, rammer og sprosser, materialbruk (tre, ikke aluminium eller plast!), hengsler og beslag. Fargesettingen skal være enhetlig på hengsler, beslag, kitt. Forøvrig ble de fleste vinduer malt i mørke farger da Vålerenga ble bebygd fra ca. 1850 og utover.

Gode eksempler

– Her har vi et godt eksempel på riktig utbedring, sier Trædal og Korsaksel, de har stanset på hjørnet i Vålerenggata der den gamle politivakten holdt til. I dag eies huset av Boligbygg.

– Inndelingen av vinduet er den samme som opprinnelig, midtposten er riktig laget, det samme er losholt, hengsler og hjørnebeslag. Her er også kittfalsen pent etterlignet, selv om det ikke lenger er ekte kitt, sier antikvarene. Og peker tvers over krysset på et annet gammelt trehus – som dessverre er et eksempel på det motsatte, altså at mye kan gjøres galt: Her er glasslister i stedet for kitt, beslag av aluminium, feil profil på karm og sprosser. Og selv om rammeinndelingen er beholdt (krysspost, dvs. firedelt vindu), er den kanskje største endringen fra originalen at selve glassflatene er mye mindre:

– Vi ser at mange nye vinduer har kanskje 25 prosent mindre glass enn originalen. Rammene er blitt mye kraftigere, glassflaten er redusert. Det betyr at ikke bare utseendet er endret, det handler også om redusert lys inne i boligene, sier de to antikvarene.

Slitasje

Vi rusler videre, og det er dessverre ikke langt mellom de dårlige løsningene. Her er «husmorvinduer», som det engang het, vinduer som er laget i ett stykke og «vipper». Her finnes ulike vinduer på samme fasade. På to gårder med samme eier er forskjellene merkbare – fordi BYA kom inn i utskiftningsprosessen og ga råd om hus nummer to, som har beholdt originalvinduene. I flere hus viser for øvrig de utskiftede vinduene tegn på alvorlig slitasje – og de er neppe mer enn 30-40 år gamle.

– Den tekniske standarden på endel av det som er skiftet, er dessverre dårlig, og kanskje må de skiftes ut på nytt. På 1990-tallet, da mange vinduer ble skiftet, var tilgangen på gode håndverkere og leverandører liten. Nå er dette markedet større, og gode vinduer kan leveres også fra fabrikk, sier Trædal og Korsaksel.

Rådgivning

De to og deres BYA-kolleger stiller mer enn gjerne opp som rådgivere. BYA har utarbeidet en «Momentliste for gode vinduskopier», og et omfattende informasjonsmateriell er tilgjengelig (se www.byantikvaren.no/veiledere). De som ønsker å snakke med en rådgiver, kan oppsøke eller ringe BYA på tirsdager, onsdager og torsdager (9–11.30, på telefon 12.30-15).

– Vi bruker en del tid på dette nå, rett og slett fordi vi synes det er viktig, sier BYA-arkivarene. De peker på at plan- og bygningsloven er klar: Det skal søkes om tillatelse til alle fasadeendringer. Dette er særlig viktig for verneverdige hus. Der det er grove brudd på retningslinjene, kan det bli anmeldt. Plan- og bygningsetaten i Oslo (PBE) arbeider nå med å et forslag til reaksjonsformer, altså hvordan regelbrudd skal håndteres. Og sammen skal PBE og BYA framover jobbe planmessig med informasjonsarbeid.

– Målet er klart: Ikke flere kopier! Og de som skal lages, må være gode.