Det viktige verktøyet

«På bakgrunn av nye og nedjusterte befolkningsprognoser har byrådet tatt noen småhusområder ut av kommuneplanen,» sa byråd Hanna Marcussen – og dermed var overskriftene sikret. Debatten om knutepunkt-utbygging og noen småhusområders skjebne har vært heftig, så det var ikke så rart at akkurat dette temaet tok mye oppmerksomhet da byrådet nylig la fram sitt forslag til ny kommuneplan.

– Diskusjonen om bruk av arealer tar mye plass i Oslo. Disse diskusjonene er svært viktige, men tar ofte oppmerksomheten bort fra de store spørsmålene om fordeling, satsing på ulike befolkningsgrupper og prioritering mellomsektorer. For det er jo det en kommuneplanens samfunnsdel egentlig handler om, sier Gro Sandkjær Hanssen. Hun er forsker ved NIBR, Norsk institutt for by- og regionforskning ved OsloMet, og har jobbet mye med norske kommuneplaner.

Som altså er en melding til alle – innbyggere, næringsliv, organisasjoner – om hva kommunepolitikerne ønsker å prioritere og arbeide med de kommende årene.

Kommuneplanen - et styringsdokument

– Et overordnet styringsdokument. Dette er våre strategier for å oppnå våre visjoner, forklarte finansbyråd Robert Steen til pressen og andre frammøtte da kommuneplanen ble presentert i Rådhuset. Og understreket at «en juridisk bindende arealdel kommer senere».

For noe vedtak er det altså ikke at Oslo vil bygge opptil 135.000 nye boliger fram mot 2040. Heller ikke at størsteparten av boligveksten fram mot 2030 skal komme i indre by, Fjordbyen Vest (Skøyen, Vækerø, Lysaker), i Hovinbyen samt i kollektivknutepunkter. Men dette er altså byens, eller rettere byrådets, visjon – eller ønske, om man vil. Byen skal vokse «innenfra og utover og langs kollektivbanenettet». En visjon som også omfatter en satsing på såkalte «innovasjonsdistrikter», steder der det skal legges særlig til rette for nyskapende næringsliv og fremtidsrettede arbeidsplasser.

Oslo skal – ifølge byrådsleder Raymond Johansen – bli en «grønnere, varmere og mer skapende by». Denne klima- og miljøvennlige strategien for byutvikling medfører bl.a. at det ikke skal bygges i Marka, at Oslo skal være en nullutslippsby i 2030, at færre biler skal gjøre det mulig å prioritere byliv, grønt, fotgjengere, syklister, kollektivreisende og sørge for bedre framkommelighet for bevegelseshemmede. Videre skal vi – i årene mot 2040, kunne glede oss over lokal matproduksjon og en kretsløpsbasert ressurshåndtering.

Dessuten skal det jobbes med å minske levekårsforskjellene i byen, det skal gjøres en innsats mot diskriminering og mobbing. Kommunen skal vektlegge barn og unges stemmer når tjenester og aktiviteter for dem utformes. Byen skal være «aldersvennlig», med økt vekt på universell utforming. Oslo skal utvikles til å bli «en ledende og attraktiv kunnskapsby og næringsregion i Europa», og byrådets plan er at Oslo skal være «en motor for verdiskaping og teknologiutvikling».

En paraply

Kommuneplanen handler altså om atskillig mer enn varslet skjerming av småhusområdene Nedre Grefsen, Borgen, Nydalen Vest, Heilo og noen områder på Montebello og Røa. Forsker Gro Sandkjær Hanssen kaller kommuneplanen «en paraply» over alt kommunen gjør og vil gjøre, også i økonomien.

Lovpålagt

Oslos forrige kommuneplan kom i 2015, fremlagt av det daværende Høyre/Frp-byrådet. At det nye rød-grønne byrådet legger fram en ny kommuneplan allerede nå, viser, ifølge forskeren, at planen ses på som et viktig demokratisk styringsverktøy. Noe lovpålegg eller krav om å utarbeide hyppige kommuneplaner, finnes nemlig ikke. Plan- og bygningsloven forutsetter at kommunene har en kommuneplan, men hvor ofte de skal revideres, kan kommunene selv bestemme. Noen kan vare i 16-17 år.

Men etter hvert kommunevalg, altså hvert fjerde år, skal det utarbeides en såkalt planstrategi. Der må de ta stilling til hvilke planer som skal revideres, eller om de trenger helt nye planer.

– Kommuneplanen er en tydelig marsjordre. Ikke minst til utbyggere og eiendomsbesittere. Kommunen bygger jo ikke selv, så med en kommuneplan som gir tydelig retning for utviklingen, får markedet mer forutsigbare rammer. Det handler om langsiktighet og framtidig utvikling, også for innbyggerne, sier Gro Sandkjær Hanssen.

Om kommuneplanene faktisk blir gjennomført? Om de store målene, ofte litt upresist beskrevet, blir nådd? Her finnes ikke et klart svar. Men forskningen viser at de store kommunene ofte har både evne og vilje til å gjennomføre sine planer, her er planen altså et viktig politisk styringsverktøy. I små kommuner er det mindre oppfølging og mer vilkårlighet, noe som kan forklares med mangel på kompetanse og ressurser. Men i arbeidet med en kommuneplan skal alle deler av kommunen, enten den er stor eller liten, bidra. Politikerne skal sette de overordnede målene – som så konkretiseres i de ulike etatene.