Hva kan vi lære av Løren?

Det er tidlig morgen på Løren. Vi drikker svart kaffe på hjørnekafeen i et klassisk bykryss. Skrått overfor ligger torget og et kjøpesenter med matbutikk, post, flere småbutikker og en restaurant. På det tredje hjørnet er en virksomhet avviklet, på det fjerde åpner en gangsti opp mot Peer Gynt-parken.

«Kommersielle kryss» kaller byplanleggerne slike steder.

– Dette kommersielle krysset er en suksess. Boligutvikleren har klart å skape et byliv hvor det er aktivitet og hvor folk kan møtes. Her handler man inn til hverdags, man kan hilse på naboer, kanskje veksle noen ord og gå på kafe, sier sosiolog Kenneth Dahlgren.

Å legge til rette for at folk kan møtes er et hett tema for byplanleggere, og bør være det for boligutviklere. De henter støtte i internasjonal forskning, som viser at de fellesskapene vi inngår i i nærmiljøet har mer å si for vår trivsel, livskvalitet og egen helse enn man tidligere har trodd.

Spørsmålet er: Hvordan bygger man felles arenaer der mennesker, som ikke kjenner hverandre fra før, kan knytte bånd?

Nylig ble «Lærdom fra Løren», en tverrfaglig evalueringsrapport, presentert. Den handler om utviklingen av Løren fra 2002 til 2019. I denne perioden har Selvaag Bolig ASA totalforvandlet et gammelt industriområde og en tilliggende militærleir til en helt ny bydel. Etter 17 år ønsket Selvaag å hente inn kunnskap om de hadde bygd byen med 1600 boliger godt nok. Utbyggeren bestilte en evaluering, fulgt av kun én betingelse: Selvaag ville lære av evalueringsteamets erfaringer.

De som fikk oppdraget var sosiolog Kenneth Dahlgren og miljøpsykolog Aga Skorupka fra Rodeo arkitekter, samt statsviter og professor i by- og regionforskning, Gro Sandkjær Hanssen fra NIBR-Oslo Met. Målet de satte seg, var å finne ut om omgivelsene, slik de er bygget på Løren, fungerer og fremmer fellesskap mellom dem som bor der.

– Selvaag Bolig mente at hvis de selv hadde noe å lære av rapporten, så har alle andre byutviklere det også, påpeker Dahlgren.

Tiltrekker småbarnfamilier

Utenfor kafevinduet trilles en strøm av barnevogner forbi med kurs for barnehagen. Ingen andre bydeler i Oslo har så høyt antall smårollinger mellom 0-5 år som Løren, hele 11 prosent. Snittet i Oslo er 4,1 prosent.

– Foreldrene forteller oss at hverdagslivet med småbarn fungerer godt og at både barn og voksne trives. De har alt de trenger i nærheten: Skoler, barnehager, nærbutikk, treningssenter og t-bane. Det er viktig, understreker Gro Sandkjær Hanssen.

Og så har de Peer Gynt-parken, en skulpturpark laget spesielt med tanke på barnefamilier.

Å tilrettelegge for at de minste kan utforske områder i en by alene, er vanskelig. Mange farer lurer, biler er en av dem. Peer Gynt-parken er et trygt sted som inviterer til lek og utfoldelse. Et bilforbud mellom boligområdet og parken gjør at barn kan gå direkte fra hjemmet og inn i parken, der de møter andre barn og foreldre fra nabolaget.

– Parken er bygget som en fysisk forutsetning for at gode fellesskap kan oppstå og fungere. Det er ganske unikt i Oslo med så store områder som barn selv kan velge og gå til, samtidig som de er trygge, hevder Gro Sandkjær Hanssen.

Hun mener at Peer Gynt-parken med bebyggelsen rundt, kan tjene som modell for hvordan man bør tenke når man skal utvikle nabolag som gir gode oppvekstmiljøer for barn.

Konklusjon: Løren er et godt oppvekststed for små barn. I en tid da Oslo kommune ønsker flere barnefamilier i byen, er det mye å lære fra Løren.

Få aktiviteter for unge og eldre

Mens Peer Gynt-parken fungerer veldig bra for barnefamiliene, opplever ungdom og eldre at den ikke er laget for dem. De finner heller ikke andre parker og grøntområder som er tilpasset deres behov.

– Da tar vi heller t-banen til byen og går i en park der, sier de. Der finner de mer grønt og benker som er tilpasset deres alder.

– De unge på Løren savner det som ungdommer over alt savner: Et sted å være, og å føle at byen er bygd også for dem. Når 14-15 åringer opplever at fellesområdene ikke er laget for dem, føler de seg hjemløse, sier Aga Skorupka.

Det finnes ikke noe bibliotek, skatepark, ungdomsklubb eller annet kulturtilbud hvor ungdommene kan henge sammen uten å måtte betale. Det som finnes, er stort sett kommersielt.

År med venting

Da de første flyttet inn på Løren, var det til et område der alt rundt dem var i utvikling. De som da var småbarn, er ungdommer nå, og fortsatt bygges det på Løren. Tilbud som er et savn i dag, er det meningen at de skal få engang i fremtiden. Først når «Den grønne ringen» rundt Hovinbyen står ferdig, vil Løren bli koblet til større grøntområder.

– Våre barn blir voksne mens vi venter på parkene. 20 år er ikke mye for byutviklerne, men for barn er det en hel oppvekst, sier foreldrene.

Bortsett fra noen gamle vakre trær rundt Kanonhallen og plantete trær i Lørenveien, fant de tre forskerne lite grønt i gatene og mellom husene.

– Selvaag hadde ambisjoner om å plante flere trær i gatene. Det ble støttet av én kommunal etat, mens etaten med ansvar for stell og vanning mente det ble for mye arbeid, forteller Aga Skorupka.

– Det er viktig at byutviklerne sørger for at det finnes gode steder for ulike grupper helt fra begynnelsen. Hvert sted må fungere. For dem som vokser opp, er hjemstedet selve livet, mener Gro Sandkjær Hanssen.

Konklusjon: Funnene viser at offentlige rom i nabolaget i liten grad er tilrettelagt for sosial samhandling for andre grupper enn småbarnsfamilier.

Kanonhallen: Hvem har ansvaret?

Et viktig grep på Løren er at de historiske bygningene fra den tidligere Løren militærleir er beholdt. Sammen med Skulpturparken gjør disse Løren til et spesielt sted å være. En av bygningene, Kanonhallen, så man for seg skulle bli et slags grendehus, en innendørs ikke-kommersiell møteplass for folk på Løren. Oslo kommune ønsket det, Selvaag ønsket det, og hallen ble regulert til kulturformål.

Men idet Kanonhallen sto klar og ventet på å bli fylt med innhold, ble det stille. Ingen tok stafettpinnen.

I dag er Kanonhallen helkommersiell og leieprisen så høy at de færreste har råd til å leie seg inn der, ifølge konsulentene.

– Folk spør, og vi spør: Hva skjedde? Hvem burde tatt ansvar for å gi Kanonhallen et innhold til beste for fellesskapet? Er det Oslo kommune? Bydelen? Kulturetaten? Eller er det Selvaag? De tre har konkludert med at ansvaret i realiteten flyter mellom forskjellige aktører.

I mellomtiden har Selvaag Eiendom påtatt seg ansvar for sosiale aktiviteter som utekino, tenning av julegran og juletrefester for barn, populære arrangementer som samler mange mennesker utendørs.

– Selvaag tar mye mer ansvar for å bygge fellesskap i lokalsamfunnet enn det er naturlig å be en utbygger om, mener Gro Sandkjær Hanssen.

Historien om Kanonhallen er noe Oslo bør lære av, mener de tre i evalueringsteamet. De mener kommunen bør snakke mer helhetlig om hva som gir gode fellesskap når nye lokalsamfunn skal bygges ut.

– Vi må kunne forvente at de forskjellige kommunale etatene koordinerer seg og snakker sammen om viktige felles arenaer. Når man starter fra bunnen av, finnes det jo ikke noe sivilsamfunn der fra før. Alt må bygges fra scratch.

Konklusjon: Det mangler både kommersielle og ikke-kommersielle møteplasser som appellerer til forskjellige grupper for å sikre at det gis rom for fellesskap. Her ligger ansvaret ikke bare hos private, som Selvaag, men også hos kommunen og bydelen. Det er mangel på offentlig tilstedeværelse i området.

Den store testen

Forfatterne bak rapporten mener at noen av gatene på Løren kan virke monotone. De finner lite variasjon i fargevalg og høyder på bygningene og lite aktivitet i gatene, selv om det bor mange mennesker der.

– Det kunne vært brukt et større spekter av farger og det kunne vært brukt materialer av høyere kvalitet, smetter Dahlgren inn.

Han nevner tre forslag til utbedring som gruppen mener at raskt ville gjøre en forskjell:

1. Finne en alternativ organisering av aktører på Kanonhallen.
2. Utvikle andre parker som dekker behovene til flere typer brukergrupper.
3. Og den enkleste: Gripe inn i husfasader med større variasjon i farger, plante mer grønt og til og med sette inn vinduer, der det i dag ikke er vinduer.

Dette er de enige om:

– Det er mye å lære av Løren, men Løren har også mye å lære av seg selv. Den store testen vil være hvordan Løren ser ut om 30 år. Da vil man vite om kvalitetene har satt seg, eller om det forvitret.

Etterlyser samarbeid med kommunen

Styreleder i Løren Velforening, Arne Kessel, flyttet til bydelen for sju år siden. Dengang var Løren i rivende utvikling og er det fortsatt.

Kessel synes han bor i en spennende bydel. Akkurat nå er utfordringen å få etablert et ungdomstilbud, gjerne en ungdomsklubb/fritidsklubb, der de unge ikke må betale for å oppholde seg.

Kessel er enig med evalueringsteamet at kommunen kunne engasjere seg mer.

– Når kommunen godkjenner boligbygging, stilles det krav om at det skal bygges barnehave. Men det er ikke noe krav om tilbud hverken til ungdom eller eldre. Burde ikke det også vært på plass? De er jo en del av Oslo de også, sier Kessel.

Personlig synes Kessel det ville være interessant om de kunne finne et sted der både unge og eldre ble inkludert. – Det kan være givende for begge grupper, mener han, og viser til erfaring med at besøk av eldre på ungdomsklubber virker positivt. Han forteller at dette er et tema de har under planlegging.

– Riktignok har vi ikke kommet langt, men et sted må vi starte, sier han optimistisk.

Han er også av den mening at en samordning mellom Oslo kommune og lokalsamfunnet på Løren ville være bra.

– De som bor her og tilhører området skal ikke fraskrives ansvar, men det ville vært lettere hvis vi kunne gjort ting sammen. Vi i Velforeningen sitter jo ikke på de samme ressursene som kommunen gjør.

Løren er et gammelt industriområde. På tomter der det er vedtatt å bygge boliger, står fortsatt mange bygninger tomme. Kessel mener at disse lokalene måtte kunne brukes til beste for fellesskapet på Løren.

– Hvis det hadde vært mulig å få adgang til disse lokalene frem til de skal rives, kunne vi få gjort mye, slår han fast.

Hva med Kanonhallen og håpet om et grendehus?

– Jeg synes vi må se om det finnes andre steder vi kan få til noe, svarer Kessel.

Kessel er derimot ikke enig med evaluererne i at enkelte gatestrekninger på Løren er kjedelig å bevege seg i. Han synes nettopp det å bevege seg langs Lørenveien viser mangfold.

– Hvert byggeprosjekt har sin egen stil og inne mellom bygningene er det et mangfold.

Supersosialt uten prat

På Løren Torg står tre damer stille som statuer. De ser ikke på hverandre, stirrer bare ned i mobiltelefonene. De har avtalt å møtes, men veksler ikke et ord. Det eneste som rører på seg er en finger, den er i konstant bevegelse over displayet.

– Vi er en sosial gjeng som møtes forskjellige steder ute for å spille Pokemon sammen. Hedda Paulsen, Marianne Hoff Engesland og Lisette Andersson med lille Colin på 2 måneder på magen, har skapt en egen ikke-kommersiell sosial arena utendørs. Det eneste de trenger er en mobiltelefon.

Det ser ikke veldig sosialt ut, men de påstår at de snakker hele tiden.

– Vi chatter med hverandre og inviterer andre med inn i spillet. Sosiale medier er bare en annen måte å kommunisere på. Så kan vi snakke mer sammen etterpå, når spillet er over.

Snart viser det seg at damene er som magneter. En ung mann kommer strenende over torget og spør om han kan bli med å spille.

– Nå er vi fire, huier damene. – Vi trenger å få med flere. Snart krysser en ny ung mann over torget mot dem.

Sist de spilte, samlet det seg 50-60 personer. – Folk i alle aldre møter, også pensjonister og skoleelever. De er like ivrige, hver gang smiler damene.