Må være tydelige om arkitektur

I en tidligere brynsalong i Thereses gate, på bakkeplan, ved siden av en fiolinmaker, sitter en blåkledd mann og tegner hus. Han har laget møbler og bokhyller selv, delt rommet i to med finér og kalkerpapir, og designet lamper som lyser opp det koselige kontoret.

På bakrommet forteller en LP-samling og en Tandberg platespiller om en mann som er opptatt av tingenes historie og kvaliteter. Og musikk.

På den andre siden er boksamlingen, modeller, skisser og bildene som dekker veggene er det ytterligere indiser som peker i retning av det åpenbare: her jobber en arkitekt.

Arkitekten, som serverer kanelboller og kaffe til vår utsendte fotograf og journalist, er Christian A. Dahle, nyvalgt leder for Rådet for byarkitektur. Dermed leder han seks medlemmer som uttaler seg om saker og prinsipielle eller overordnete temaer som angår byens steder, form og utseende. Hvert år nominerer Rådet kandidatene til Oslo bys arkitekturpris, som velges av byens politikere. Resten av året er de et eksternt miljø der de ansatte i Plan- og bygningsetaten, samt politikerne, finner diskusjonspartnere med faglige forutsetninger for å forstå både enkeltsaker og planarbeidet.

– Vi, rådskollega og arkitekt Ane Groven og jeg, har rukket å være flue på veggen i et møte allerede. Der følte jeg sterkt at nettopp dette faglige forumet var viktig i en hverdag der saksbehandlerne også skal forholde seg til utallige andre hensyn, fra økonomi, klima og miljø til innbyggerbehov og politikk.

Aldri alene

Christian A. Dahle er 55 år, bor i en folkefunkistomannsbolig «midt i Smedstadkrysset» og på Adamstuen, ikke så langt fra kontoret. Lurte først på å bli kunstner, men var mest opptatt av å lage ting, noe han tidlig fikk utløp for som modellmaker for sin arkitekt-far. Utdannet i Oslo, ved en skole som han senere skulle være med å tegne nye lokaler for, og i Sveits.

Startet karrieren hos det den gang relativt unge arkitektfirmaet Jarmund/Vigsnæs, slo seg sammen med faren, utvidet med én og ble Dahle/Dahle/Breitenstein – før han endte opp som partner i et av Skandinavias ledende arkitektfirmaer, danske C.F. Møller.

– I dag tenker jeg at jeg egentlig egner meg best til å drive smått. Ti år i C.F. Møller var utrolig spennende. Jeg fikk muligheter der som jeg ikke ville hatt mulighet til å ta på meg hvis jeg hadde jobbet alene, men samtidig var det så mye annet enn mine prioriteringer som styrte hverdagen.

– Og nå, selv om jeg sitter her for meg selv, jobber jeg jo alltid sammen med andre. Vi har workshops rundt dette bordet, jeg reiser mye til prosjekter i Nord-Norge, Åsgårdstrand, Horten og rundt i Oslo. Og som dere ser; jeg laget et ekstra skrivebord. Så hvem vet.

Løsningen på et problem

Det er naturlig å spørre en leder for et råd som skal mene noe om byarkitektur, om hva god byarkitektur er. Det er da vi kommer inn på denne betraktningen som etter hvert fremstår som et grunnprinsipp i Christian Dahles «Innføring i arkitektur»:

– Den beste arkitekturen løser et problem eller er svaret på en utfordring, samtidig som den er har forhold til sine omgivelser, lager et sted, er vakker, interessant og gjør noe med deg. Arkitektur er ikke fysisk, arkitektur er opplevelse.

Alternativet, som det finnes nok av eksempler på, også i Oslo, er bygg i form av en sterk idé, som egentlig ikke hører hjemme i sammenhengen der de er oppført. Litt uten mål og mening.

– Disse idébaserte husene og bygningene har fortsatt spennende arkitektoniske kvaliteter på tross av at de i mindre grad forholder seg til omgivelsene der de er bygget. De mangler den tilknytningen som gjør at de blir en naturlig del av stedet der de er oppført – og der folk bor.

Han henter et eksempel han er stolt av, fra C.F. Møller-tiden: Villa Aa.

Boligen befinner seg i et historisk område i Vestfold, på en gård med aner tilbake til vikingetiden, der kulturminnevern og strenge reguleringer tydelig definerte handlingsrommet til neste generasjon gårdsdrivere.

– Her var et av premissene at den nye boligen ikke skulle være synlig fra den gamle Kongeveien som går forbi. Resultatet, et hus som er gravd inn i bakken, usynlig fra de andre bygningene på tomten, er ikke bare en fiks idé, men løsningen på byggherrens utfordring.

Alle skal med

I en by som Oslo blir også byggeprosjekter tegnet som et svar på en utfordring – men i et miljø som er adskillig mer komplekst enn for et boligprosjekt.

– Reguleringsplaner, politiske føringer, fag og profesjoner som ikke alltid er enige og forskjellige brukergrupper. Alle vil ha et ord med i laget i en forhandling med omgivelser, byggherre og de som skal overta bygget når det er klart.

– Å bygge i dag, kanskje særlig i de store byene, og spesielt når det er snakk om store bygg eller områder, kan noen ganger ha mer preg av komitearbeid, enn av en kreativ prosess. Det er ingen som egentlig eier idéen eller resultatet.

– Her kan vi arkitekter både bli modigere og flinkere til å kreve den plassen jeg mener vi skal ha; den personen som samler trådene, sikrer uttrykket, som tør å si at han eller hun har den faglige tyngden som skal til for å mene noe, og som også forsvarer resultatet når det står klart.

Tørre å være tydelige

Og nå, som leder av Rådet for byarkitektur, er Christian Dahle kanskje i posisjon til ikke bare å mene, men også å påvirke. Han har fått en talerstol, byrådens øre og etatens oppmerksomhet.

– Hva skal du bruke den til?

– Oppgavene er jo definert for oss, blant annet arbeidet med Oslo bys arkitekturpris, men i den grad vi har et mandat, så er det ganske vidt. En ambisjon jeg tar med meg inn i rådet er et ønske om å få til en saklig diskusjon med de som har latt seg engasjere av arkitekturopprøret.

– Selv om jeg ikke deler alle meningene, og selv om tonen i debatten tidvis minner mer om mobbing enn diskusjon, har de truffet en nerve når så mange innbyggere deltar.

Christian tror det er et behov for at arkitekter tør å mene, med faglig forankring, om byutviklingens estetiske kvaliteter. Stygt og pent, funksjonelt og ikke funksjonelt, hva som er et godt bomiljø og hva som ikke er det. Vi er flinke til å snakke om det oss imellom, men ikke med andre.

– Noe som forutsetter at du også må mene noe om kvalitetene på dine kollegaers arbeid?

– Det er nok et område vi arkitekter kan blir bedre på, smiler Dahle, før han forklarer:

– En av grunnene til at vi er dårlige til å gi konstruktiv kritikk, er kanskje at vi vet hvordan de store byggeprosessene forløper. Og at arkitekten altfor ofte bare blir én av veldig mange aktører hvis meninger veier helt likt når beslutningene skal fattes. Samtidig er det viktig at vi diskuterer hverandres arbeid, både av hensyn til den faglige utviklingen og fordi andre tar den arenaen hvis ikke vi gjør det.

Gjennom det kommende året har Christian A. Dahle tolv møter og en nominasjonsprosess til disposisjon, for å gi sine og resten av rådets faglig forankrede råd til politikere, Plan- og bygningsetaten og politikerne. Og han gleder seg.

– Vi skal tørre å mene og vi skal klare å være tydelige. Og så er jo demokratiet innrettet sånn, at det er folk flest, representert av politikerne, som tar beslutningene. Det skal vi klare å leve med, smiler ny leder for Rådet for byarkitektur, arkitekt Christian A. Dahle.