Pionerprosjekt skal forebygge drukningsulykker

– Vi har loggført at det tok under fire minutter fra alarmen gikk på Briskeby brannstasjon til våre dykkere var i vannet ved Aker brygge.

Det svarer brann- og redningsdykkeleder Henrik Litland, ikke uten et snev av stolthet i stemmen, på spørsmål om hvor lang tid det tar å rykke ut når ulykken først er ute langs Oslos havnebasseng.

Vi sitter ved Revierhavna, mellom Vippetangen og Havnelageret, med utsikt mot Operaen, på en av sommerens altfor sjeldne soldager. Her gjennomfører Litlands redningsdykkerkolleger en øvelse til ære for ByplanOslos fotograf – og lesere.

Travel dag i emning

Ennå er det så tidlig på morgenen at trafikken av turister og byens egne innbyggere er beskjeden. Men en fullastet sightseeingskute, på tokt mellom Fjordbyens severdigheter, vitner om at en ny og travel dag langs hovedstadens sjøside er i emning.

– At så mange nye steder og aktiviteter åpnes, samtidig som det blir stadig flere kilometer med tilgang til sjøen, øker sannsynligheten for at folk havner i vannet og trenger hjelp. I tillegg kommer det flere nye badesteder. Og all statistikk viser at der folk bader, der kommer dessverre også noen til å drukne. Med mindre vi gjør en aktiv innsats for å unngå at så skjer.

Slik oppsummerer Litland den utfordringen som hans egen etat og flere av Oslos involverte etater, grunneiere og utbyggere langs byens sjøside står overfor. Og for å gjøre denne delen av Oslo til et tryggere sted å være for alle, har disse aktørene gått sammen om et eget Drukningsforebyggende forum. Målet er både å være føre var, med forebyggende tiltak, og å legge forholdene til rette for et effektivt redningsarbeid når ulykken først er ute.

– Vår innsats i Drukningsforebyggende forum består for en stor del i å belyse faremomenter, være behjelpelig for eksempel når nye badesteder etableres og gi råd og vink basert på egen erfaring fra tidligere ulykker. Dermed kan vi bidra til at utviklingen i Fjordbyen skjer på en så sikker og god måte som mulig. Kall oss gjerne en faglig rådgiver, understreker Litland.

Sammen om pionerarbeid

Nå er det ingen nyhet at Oslo har kommunale redningsdykkere. Det har byen hatt i 50 år. Det nye er at ulike interessenter går sammen om det brann- og redningslederen selv betegner som et pionerarbeid.

– Jeg kjenner ikke til at noen andre byer har gjort noe tilsvarende. Dette er upløyd mark, påpeker han.

– Blir dere som er ute i felten lyttet til av byråkrater og utbyggere?

– Svaret er klart ja. Gjennom samarbeidet i Drukningsforebyggende forum er det blitt kortere vei inn, både til dem som har ansvaret for å sette opp og vedlikeholde redningsutstyr langs kaifronten og til dem som arbeider med mer langsiktig planlegging og tilrettelegging, understreker Litland.

Han får støtte fra Plan- og bygningsetatens representant i forumet, Stein Kolstø, enhetsleder i Fjordbyenheten.

– Vår viktigste overordnede oppgave er å utforme og utstyre sjøfronten slik at ingen faller i vannet. På et mer praktisk plan, når ulykken først er ute, handler det om å sørge for at redningsutstyr er tilgjengelig og brukbart. Samt at redningspersonale skal kunne komme raskt fram til riktig sted uten hindringer, sier Kolstø.

Hvor skjedde ulykken?

Det skal også være lett å få vite hvor man skal ringe etter hjelp og hva man skal si til redningspersonalet.

– Ikke minst er det viktig at den som ringer kan gi en presis stedsangivelse. Det krever omfattende skilting. Husk på at Havnepromenaden er ni kilometer lang, fra Grønlia i øst til Bygdøy i vest, sier Kolstø, og fortsetter:

– Det gjør ikke saken enklere at områder er under konstant utbygging. Dermed endrer atkomstforhold seg, ettersom riggområder endres, og gateutbygging fullføres. I en slik situasjon blir det avgjørende å informere befolkningen generelt og brukere av fjorden spesielt om sikkerhet ved fjorden, og lære bort hva man skal gjøre og hvordan utstyr skal brukes, påpeker Kolstø.

– Hvilke er de største risikofaktorene knyttet til denne utviklingen?

– Rett og slett at antall mennesker på kaiene og nær sjøen øker kraftig, slik Litland også har påpekt. Samtidig får vi flere arbeidsplasser og boliger, skoler og barnehager – i tillegg til rekreasjonssteder og arrangementer. Dermed kommer det også inn barn og unge, eldre, funksjonshemmede og andre grupper som kan ha spesielle behov.

Mer alkohol – større risiko

Det skal heller ikke underslås at faren for drukning stiger i takt med økningen i antall serveringssteder med alkoholsalg langs sjøkanten. En betydelig risikofaktor er også den økende bruken av selve fjorden. Det gjelder både i form av bading, dykking, vandring på isen vinterstid og med forskjellige typer fartøyer; fra nyttetrafikk på Oslo Havn til fritidsbåter og vannscootere. For ikke å nevne kajakk og stand-up paddleboard, som blir stadig mer populært.

– En risikofaktor i seg selv er det også at redningsutstyr blir fjernet eller ødelagt, sier Kolstø.

– Hvilke sikkerhetsutfordringer er dere som fagetat spesielt opptatt av, Litland?

– Skal vi trekke fram «tre på topp», så blir det:

1. De nye badeplassene, særlig der hvor barn har tilgang, bør ha langgrunne strender. Hvis det blir brådypt, slik at barn ikke kan stå med hodet over vannet, klarer de seg dårlig og drukningsulykker kan fort skje. Noe vi har sett flere eksempler på.
2. Redningsleidere må være funksjonelle og synlige, helst med egen belysning. I tillegg bør de henge rimelig tett. Dermed kan folk som ramler i sjøen komme seg opp ved egen hjelp. Folk har trolig druknet fordi slike leidere ikke har funnets – eller fordi de ikke har sett dem.
3. Tilgjengelighet og fremkommelighet er ekstremt viktig. Kan vi komme helt ut på kaikanten med redningsbilen, går redningsoperasjonen mye raskere enn om våre dykkere i fullt utstyr først må bevege seg flere hundre meter på land. I slike situasjoner teller hvert sekund.

– Hvordan tar Drukningsforebyggende forum tak i disse og lignende utfordringer, Stein Kolstø?

– Gjennom faste, halvårlige møter informerer vi hverandre om hvilke endringer som skal skje i Fjordbyen de nærmeste seks måneder, som for eksempel endrede atkomstforhold, nye publikumsplasser og bevertningssteder. Her deltar alle de berørte kommunale etatene, og grunneiere. Forumet ledes av Bymiljøetaten som bruker Skadeforebyggende Forum som sekretariat. Vi har også gjennomgått status på utplassering og drift av sikkerhetsutstyr, og avdekket at det finnes områder som har vært for dårlig dekket. Noe som har ført til at nytt utstyr er blitt utplassert ved flere tilfeller.

– Dette handler både om å utveksle erfaringer, samordne vår innsats og diskutere hvilke tiltak som bør prioriteres. Framover vil vi også utforme en veileder for drukningsforebyggende arbeid i sjønære byutviklingsområder, som skal kunne brukes av alle involverte, sier Stein Kolstø.

Grunneiers ansvar

Samtidig understreker Kolstø at den enkelte grunneier er ansvarlig for sikkerhetsutstyret på sin eiendom:

– Det kan dreie seg om alt fra fysiske tiltak for å forebygge ulykker, som for eksempel å forhindre at biler og barnevogner, rullestoler og sykler triller ut over kaia, etablere god belysning til å merke badeplasser med bøyer og gjennomføre vakthold og overvåkning.

I tillegg er et raskt og effektivt redningsarbeid avhengig av tre forhold:

1. Redningsutstyr, primært livbøyer, haker og leidere må være tilgjengelig og i orden
2. Folk må vite hvordan redningsutstyret skal brukes
3. Det må være lett å ringe etter hjelp og gi riktige beskjeder til Brann-og redningsetaten.