75 år etter frigjøringen: Oslo – stadig litt tysk

– Her er porten inn til historien!

– Byantikvar Janne Wilberg sjekker en solid dør i Parkveien. Døren er stengt, ikke på grunn av korona, men fordi ingen lenger har noe å gjøre i bunkeren her. Heldigvis. For 75 år siden var det annerledes – akkurat her:

– Fire meter under det som i dag er skolegården på Oslo Handelsgym, kunne Wehrmacht og general von Falkenhorst holde til, og her kunne senere rikskomissær Joseph Terboven ha direkte telefonkontakt med Berlin når Oslo var under flyangrep. Falkenhorst hadde ansvaret for alle tyske militære styrker i Norge, og fra Oslo Handelsgymnasium ble alt styrt, viktige militære beslutninger tatt. Og det var ikke tilfeldig at maktsenteret lå akkurat her, forteller Wilberg.

Allerede 10. april 1940 flyttet en større gruppe tyskere inn i KNA-hotellet i Parkveien 68. Dette var von Falkenhorsts stab. Tvers over veien lå det helt nybygde Handelsgym, så nytt at det ennå ikke var tatt i bruk som skole. Før noen elever fikk komme hit, forvandlet tyskerne skolegården til appellplass. Skolebygget ble hovedkvarter, her vrimlet det av tyskere. Rektors kontor ble general Falkenhorsts kontor. På skrå over veien, i hotellets nabobygg, lå en stor leiegård med småleiligheter som ble rekvirert av tyskerne, den hadde også restaurant i første etasje. Her var altså mat og drikke, hotell, kontorer, appellplass i skolegården og militær kommando.

– Dette området hadde de sett seg ut på forhånd. Vaktholdet var sterkt, befestningene av området kraftige. Også under KNA-hotellet var det en bunker, i tillegg til en bunker i Cort Adelersgt. 14-16. Disse tre ble i hovedsak brukt til militære formål. Lenger ned langs Ruseløkkveien lå det dessuten tre bunkere på rad, de ble brukt til overvåkingsvirksomhet. Denne området ble en viktig del av historien om den tyske okkupasjonen, sier Janne Wilberg.

Denne solfylte og fredelige maiformiddagen, 75 år etter frigjøringen, er hun vår guide. Som mangeårig «vaktbikkje» for Oslos mange særpregede og historiske bygg, og med jobberfaring fra Forsvarsbygg, kjenner hun den tyske historien i Oslo bedre enn de aller, aller fleste. Og okkupantenes nærvær var omfattende.

Noe eksakt tall på hvor mange de var, finnes ikke. Dessuten varierte antallet fordi Oslo ble brukt til omgruppering av tropper som skulle til Østfronten. Anslagene ligger på 40.000 – i en periode da Oslo hadde rundt 200.000 innbyggere. Hver femte person i Oslos gater var altså en tysker. Dessuten var bybildet sterkt preget av krigstilstanden: Nærforsvarsstillinger, antiluftskyts, piggtrådsperringer, nedgravde dekningsanlegg i nesten alle parker, militære vakthus. På vegger og stolper hang hakekorsflagg og bannere og plakater med propaganda, dessuten instrukser og meddelelser til befolkningen. Tyskerne og nazistene var registrert på 900 steder i Oslo – og da er det ikke regnet med hus og leiligheter som ble rekvirert.

Og de bygget. I alt satte tyskerne opp ca. 1400 bygninger i Oslo. Et voldsomt antall, det tilsvarer nesten seks nye bygg hver eneste uke i fem år. Forlegninger, verksteder, garasjer, kantiner etc. I alt var det mer enn 50 leirer i Oslo-området. Men hvor i all verden er alt sammen i dag?

– Svært få er igjen. Forklaringen er at mesteparten var trebrakker. Raske å sette opp, raske å demontere. Mange av husene ble etter hvert flyttet nordover til de nedbrente områdene i Troms og Finnmark, andre ble revet. Etter krigen var det mangel på materialer, mange av tyske husene ble benyttet som byggemateriale. Noen bygg var mer solide, som deler av sykehusanlegget på Aker og enkelte andre murbygninger, forklarer byantikvaren. Som viser oss Ormsund leir, som med sine ti bygninger er den eneste komplette gjenværende tyskerleiren i Oslo (se nærmere omtale nedenfor).

Men om trehusene er borte, finnes det stadig andre fysiske minner. Bl.a. er det ikke alle som vet at Joseph Terboven, den sivile tyske sjefen i Norge, inntok Stortinget og i lengre tid hadde kontor der. (For øvrig «regjerte» NS-fører Vidkunn Quisling er periode på Slottet, men det får være en annen historie.)

– Tyskerne tar i krigsårene over de største norske institusjonene og «gjenskaper dem i sitt eget bilde». Regjeringskontorer, universitet, teatre osv., sier Janne Wilberg.

Her følger noen smakebiter på «det tyske Oslo».

Victoria Terrasse

Egentlig et boligkompleks bygget i 1880-årene, senere omgjort til norske regjeringskontorer. Overtatt av tyskerne i 1940, de brukte de store bygningene til hovedkvarter for sikkerhetspolitiet og Gestapo. Her ble det også anlagt en overvåkingsbunker i bygningen nærmest Ruseløkka skole. Foran komplekset lå en rekke basarhaller, de ble murt igjen mot slutten av krigen. «Victoria Terrasse representerer diktaturet med dets fysiske makt, vold og tortur. Byggene huset en brutal siviladministrasjon som ble en forhatt og fryktet «knyttneve»», sier Janne Wilberg. En alliert feilbombing ødela i 1944 bygården nærmest Slottet og drepte 78 nordmenn og et tredvetall tyskere.

Odd Fellow-gården

Bygget på 1930-tallet, et godt eksempel på funksjonalistisk byggestil og en del av Rådhusreguleringen. En stor bunker ble anlagt i kjelleren, her var den viktigste sambandssentralen for Reichskommissariat (ledet av Josef Terboven). I underetasjen, der Norway Design i dag holder til, kan man stadig se det typiske bunkertaket med solide jernbjelker og betong.

Ormsund leir

Den best bevarte tyske leiren i Oslo-området (ligger mellom Ormsund bro og Nedre Bekkelaget skole). Påbegynt i april 1940 og bygget av krigsfanger og norske entreprenører. Byggherre var den tyske marinen, og leiren var en «høystatusleir» – marinen var kjent for å by sine folk gode kår, og her bodde bare underoffiserer. Med sine i alt ti bygninger (fem forlegninger, verksted og garasjer) var leiren blant de mindre, ca. 300 personer var innkvartert her. Flere jobbet med å reparere båt- og flymotorer, andre var knyttet til marine- og havnefunksjoner i byen. Som i andre leirer hadde den appellplass, den kunne brukes til oppstilling av militære tropper og krigsfanger. Byggestilen var typisk østnorsk og tilpasset villaene rundt leiren, trolig for å kamuflere at dette var en militær leir. Ble etter krigen brukt bl.a. som boliger for krigsseilere. Leiren er i dag fredet og rommer bl.a. en barnehage og div. firmaer.

Æreskirkegården på Ekeberg

Ekebergåsen var i krigsårene svært godt befestet. Herfra er det utsikt over hele Oslo, og Ekeberg var viktig for både kontroll og beskyttelse. En sterk forsvarslinje var laget fra Fiskevollbukta til Lutvann, og Sjursøya, altså rett under Ekeberg, var hovedhavn for forsyninger av flybensin, våpen og materiell for Luftwaffe i Norge. «Dette området brukte de for hva det var verdt», sier byantikvar Janne Wilberg, og peker på at Ekeberg også ble den tyske marinens propagandasted. Her ble en æreskirkegård anlagt, den rommet bl.a. gravene til de 800 omkomne fra «Blücher». «Hele sletta her var dekket av graver organisert rundt et stort trappeanlegg. Her var reist et stort kors og en diger tysk ørn. Dette var et markeringssted ved store minnehøytideligheter, med besøk av viktige nazister som Goebbels. Vi kjenner igjen virkemidlene fra tyske propagandafilmer med vakttropper, flagg og faner», forteller Wilberg. I 1952 ble kirkegården gravd opp, og gravene ble flyttet til Alfaset. Kun plattingen nederst i trappeanlegget er beholdt. I dag kalles området Hundesletta, og den åpne gressletta er mye brukt av både to- og firbente. En minneplate øverst i anlegget forteller om virksomheten i krigsårene.

«Kjakan»

Gunnar Sønsteby (1918-2012), ofte kalt Kjakan, tilhørte Milorg, den militære motstandsbevegelsen styrt fra London, og var en av våre fremste motstandsfolk. Han ledet «Oslogjengen» der han opererte sammen med bl.a. Max Manus, og sto bak en rekke sabotasjeaksjoner mot tyske mål. Kjakan er også kjent for sin evne til å komme unna, og han brukte ofte sykkel. Minnesmerket (laget av Per Ung) som viser Kjakan og sykkelen, står øverst på Karl Johan.

Pelle-gruppen

På Aker Brygge fikk Pelle-gruppen i 2013 fått sitt monument laget av Kirsten Kokkin. Sammen med arbeiderne ved Nyland og Aker mekaniske verksted (som lå her) sørget Pellegruppen for at tre tyske krigsskip ble senket, og ytterligere tre skip sterkt skadet. Aksjonen ble gruppens mest kjente, og den fikk betydning for krigens gang. Syv av gruppens medlemmer ble henrettet i februar og mars 1945. Gruppen hadde utspring i kommunistpartiet (NKP), og det tok lang tid etter krigen før Pelle-gruppen fikk offisiell anerkjennelse for sin innsats.

Osvald-gruppen

På plassen utenfor Østbanen har Osvald-gruppen fått sitt minnesmerke (avduket 2015) signert Bjørn Mellbye Gulliksen. Gruppen er kalt «Norges mest aktive og effektive motstandsgruppe», og den sto bak et stort antall sabotasjeaksjoner. Gruppen mottok ordrer både fra Sovjetunionen og fra den norske regjeringen i London via Hjemmefronten. Medlemmene hadde bakgrunn i Norges Kommunistiske Parti (NKP), og først i 2013 ble medlemmene (mange var da døde) hedret med offisielle utmerkelser.

Retterstedet på Akershus

På Akershus festning ble 42 norske motstandsfolk henrettet under krigen. Retterstedet (nær Hjemmefrontmuseet) er i dag markert med en minnetavle over de henrettede, og det er et viktig markeringssted med kransenedleggelse 8. mai hvert år. Så sent som i marsdagene i 1945 ble flere motstandsfolk henrettet her.

Frimurerlosjen/Normannaklubben

På tyskernes «hatliste» sto jøder, bolsjeviker, sigøynere – og frimurere. Brorskapet med dets ritualer ble sterkt motarbeidet av okkupantene, og det store lokalet like ved Stortinget ble raskt konfiskert og brukt til ulike formål. Her planla man å lage et museum over frimurerordenen for å henge dem ut til spott og spe, men man kom ikke lenger enn til å tilby Oslo-folk guidete turer i anlegget. I 1944 etablerte man en egen, ny inngang i sammenheng med en ombygging av deler av lokalene til den nyetablerte Normannaklubben. Klubben var initiert av Quislings næringsminister Alf Whist. Her fikk en rekke ledende NS-medlemmer bli med, og i klubbens egen restaurant, Viktoria, ble det servert utsøkt mat og dyr vin. Ironisk nok hadde flere av medlemmene vært frimurere i førkrigstiden. Ombygningene er i hovedsak bevart.

Deportasjonsmonumentet

Høsten 1942 forsøkte tyskerne (og Quisling-regimet) å arrestere de om lag 2000 jødene i Norge. All jødisk eiendom ble konfiskert, og 26. november 1942 ble de første av i alt 773 jøder deportert fra Norge. De fleste ble sendt direkte til utryddelsesleiren Auschwitz. Bare 38 av de 773 overlevde krigen. Lasteskipet «Donau» fraktet 529 av jødene, de ble tatt om bord på Amerikalinjens kai, den lå på rederiets terminal bortenfor Vippetangen. Terminalen er senere revet, og kaien er borte. Derfor valgte man å plassere monumentet nær Amerikalinjens første terminal, dvs. der Oslo Havn i dag har sitt hovedkontor. I 2000 ble det her, under muren på Akershus festning, avduket et minnesmerke om deportasjonen, det er utført av Anthony Gormley. Årlige minnemarkeringer finner sted her.