Trygg trafikk – også innendørs

Noen er trange og skranglete, kanskje snart 100 år gamle. Andre er store og kjappe, kanskje en fancy glassboks hengende utenpå veggen. Men en ting har de felles: kravet om sikkerhet.

Derfor åpner heiskontrollør Bjørn Paulsen denne formiddagen et såkalt styreskap i fjerde etasje på Vollebekk. Bygget er fra 2021, altså bortimot nytt, men Bjørn og hans kolleger i Plan- og bygningsetaten (PBE) har allerede vært her én gang. Det hjelper nemlig ikke at noe er nesten nytt; en norsk heis skal kontrolleres hvert annet år, basta. Regelverket er tydelig selv om mangfoldet er stort: I Oslo finnes det rundt12.000 såkalte «løfteinnretninger». De fleste er heiser, noen er rulletrapper eller rullebånd.

Mye å holde styr på

Det avlange styreskapet er fullt av elektronikk. Et bortimot uforståelig system for utenforstående, men Otis-heisen er som en hjemmebane for Bjørn. Otis er en av de store heisleverandørene, kontrollørene møter deres produkter ofte. Men bransjen er som de fleste bransjer; produsentene vil gjerne holde kortene tett til brystet, de vil ha sine særtrekk og spesialiteter. Så Bjørn – som også er seksjonsleder – må være oppdatert. Hans og kollegenes «arkiv», altså oversikten over teknologi og prosedyrer, er stort. Og det må hyppig oppdateres.

Landets eneste

Oslo er et særsyn når det gjelder heiskontroll: Byen er landets eneste med kommunalt ansatte kontrollører. Siden 1896 har systemet bestått. I dag er kontrollørene altså organisert inn som en del av PBE – men de har samtidig litt andre rammer å forholde seg til; det konkurranseutsatte. PBE, ved Oslo heiskontroll, kniver om kontraktene med selskapet KIWA og Norsk Heiskontroll, noe som i dag medfører at PBE har ansvaret for ca. 7500 av byens i alt rundt12.000 løfteinnretninger.

Tar kontroll

På heisdøren i 1. etasje har Bjørn Paulsen festet et skilt om at heiskontroll pågår, og etter å ha brukt spesialnøkkelen som har gitt ham tilgang til styreskapet, tar han nå kontroll over heisen. Den kan stanses også mellom etasjene, og journalist og fotograf får klatre inn på heistaket. Ferden går til topps, altså et par meter under bygningstaket. Her sitter heismotoren, den har på mange måter samme teknologi som finnes i våre mange elbiler. Bjørn sjekker at de mange boltene i heissjakten er godt skrudd fast, og forklarer om systemet.

– Her ser dere beltene, de har i mange moderne heiser erstattet wirene. De er svært sterke, går over rullene på motoren her øverst, og brudd i beltene overvåkes av en belte-overvåker. Hvis noe er galt og heisen får overhastighet, utløses en hastighetsbegrenser. Da aktiveres fangkiler på heisen som vil stoppe den umiddelbart, forklarer Bjørn.

Svært få ulykker

Med andre ord: Heisen har små muligheter for å deise ukontrollert i bakken – eller i kjelleren. Så har det da også vært svært få ulykker med norske heiser. Siste dødsulykke skjedde for nærmere 35 år siden, og det var ikke ved «normal» heisbruk. En heis på Lambertseter skulle bygges om, og det var en heismontør (ikke kontrollør) som omkom. De fleste ulykker skjer faktisk med rulletrapper/rullebånd – og det skyldes ofte brukerfeil; f.eks. ved at rullatorer og håndtak henger seg fast.

Tross en god ulykkesstatistikk: Bjørn og hans kolleger har daglige rutiner for å hindre at noe uønsket skal skje. Kontrolløren jobber ofte alene, og hver morgen ringer eller sms’er de hverandre for å informere om nøyaktig hvor de er og hvordan de skal arbeide. Ofte er de i rom og sjakter der mobildekning og mulighet til å varsle andre kan være dårlig. Heiskontroll handler om å forebygge ulykker – også i egne rekker.

Toveis kommunikasjon

Selv om ulykkene er få eller helt fraværende; iblant kan heisene stoppe. Årsak: Trolig en sikkerhetsfunksjon, kanskje en bryter som ikke er i orden. Riktig ubehagelig for den som måtte befinne seg inni heisen, men fortvil ikke; i moderne heiser bør hjelpen være nær. Særlig i form av en toveis nødkommunikasjon. At du altså kan snakke med en person som kan tilkalle hjelp. Bjørn har nå sjekket alarmknappen – og fått autosvaret OK. Kort etter melder en dame seg i heis-høyttaleren.

– Jeg tror hun var i Danmark, sier Bjørn.

– Danmark?!

– Ja, de store selskapene, som Otis, har egne alarmsentraler. Denne var trolig i Danmark. De mindre selskapene benytter vanligvis vaktselskaper – altså slike som også overvåker boliger og bedrifter, forklarer Bjørn.

At heisen har toveis kommunikasjon som virker, er et svært viktig sjekkpunkt for kontrolløren. Et annet er nødevakuering, altså at man kan komme seg ut av heisen. Hvis disse punktene ikke er tilfredsstillende, kan heisen rett og slett bli stengt.

Slikt skjer sjelden. Heldigvis. For i byens heiser samarbeides det om å holde maskineriet gående: I tillegg til kontroll skal det utføres jevnlig vedlikehold. I mange heiser skjer dette fire ganger i året, for andre, der bruken er intens, kan det dreie seg månedlig ettersyn. Da er det heismontørene som rykker inn.

Strenge krav

Og ingen blir heiskontrollør uten å gå veien om montørfaget. Når en kontrollørstilling lyses ut, er kravet til søkerne at de må fagbrev som heismontør og minst fem års relevant jobbpraksis. Utdanningsveien går via en ingeniørhøyskole eller teknisk fagskole, også da kreves flere års jobberfaring. Derfor vil du sjelden støte på en ung heiskontrollør; ingen slipper til før de nærmer seg 40 år.

Etter en snau time kan Bjørn lukke styreskapet og nyte «det lykkeligste øyeblikk i en heiskontrollørs liv», altså når kontrollen er gjennomført og alt er funnet i orden. Nytelsen er ofte kortvarig, det er ingen mangel på oppgaver i en storby som vokser. En ny heis venter i neste oppgang eller rundt hjørnet.