Bakkemannskapet

– 200.000 !!?

– Ja. 200.000 hull.

Oslo er ingen ost. Men hullene som er boret her, er mange. Ingen steder i landet er mer «gjennomhullet» og kartlagt. Mange og lange bor er brukt for å finne ut hvor hus og anlegg, tunneler, brønner og andre installasjoner kan plasseres. Er det trygt, er det ønskelig? Kan fjellet rase ut – og hva med kvikkleire?

Samler informasjon

Ofte kan svaret finnes her, i Plan- og bygningsetatens (PBE) kontorbygg på Tøyen. Hos kommunegeologen. For byen har en egen kommunegeolog, hun heter i dag Jenny Ingelöv Eriksson. Som sterkt understreker at det ikke er hun som har boret alle hullene. Hun har tvert imot boret svært få. Men det er her, hos henne og hennes vesle stab, informasjonen samles. Det er her både de gamle og de digitale kartene finnes, det er her de analyseres og tolkes. Her kan det gis grønt lys, her kan det ropes stopp, her kan det kreves nye utredninger. Og kanskje fremmes krav om enda noen nye borehull (det er i så fall utbyggeres, byggherrers og eiendomsbesitteres ansvar å utføre).

Veileder

– Vår største oppgave er å veilede saksbehandlerne, altså de som jobber med alt fra store til små utbygginger, plansaker, tilsynssaker og så videre. Vi «oversetter» for saksbehandlerne: Vi leser tekniske rapporter, samler inn informasjon, analyserer kart, diskuterer internt her i staben – og kommer med våre anbefalinger. Iblant drar vi også ut på fysisk befaring, særlig hvis det kan være umiddelbar fare for ras, forklarer Jenny Ingelöv Eriksson.

Kvikkleire

At grunnen under Oslos mange hus rommer mye kvikkleire, har vært kjent lenge. Store deler av byen var engang havbunn, og særlig langs byens elver og bekker er det betydelig forekomster av kvikkleire. Som – heldigvis – stort sett holder seg i ro. Men som også må holdes under oppsyn. Ikke minst hvis det skal utføres grave- og anleggsarbeider i området, det kan medføre bevegelser. Dessuten kan klimaendringene bidra med sitt; økt og intensiv nedbør øker skredfaren.

Si ordet «Frysja» til Jenny og staben og du vil få bekreftende nikk. Området ved Akerselvas øvre del har de siste årene byttet ut gamle næringsbygg med en rekke store boligblokker. Kvikkleire-alarmen gikk da byggingen var godt i gang – var det ikke fare for utrasing? Måtte arbeidet stanses? Farevarsel kom på plass, blant annet ble det forbudt å parkere på et felt nærmest elva. Kommunen bestilte utredning, og etter mye arbeid og nøye vurderinger kunne Jenny & co konkludere med at plansaken kunne fortsette – og mange beboere kunne puste lettet ut.

Småhusplanen

Tross grønt lys på Frysja; kvikkleire står stadig høyt på dagsordenen. Etter at Kommunal- og distriktsdepartementet vedtok å ikke godkjenne småhusplanen i Oslo, fikk kommunegeologen mye jobb med å utrede kvikkleire og rasfare.

– Det har vært et intensivt arbeid. Vi har gått grundigere til verks enn det nasjonale regelverket tilsier. Vi har, med hjelp fra studenter, kartlagt «berg i dagen», altså der kvikkleire kan utelukkes, dessuten områder med mer enn to meter ned til fjell – der faren er større. I dette arbeidet har vi satt sammen store mengder data om blant annet grunnforhold og terreng og med flybilder fra så tidlig som 1937. Vi har også kartlagt «aktsomhetssoner» der vi trenger mer informasjon om grunnforholdene, sier PBEs geologteam.

Dessuten har de i samarbeid med flinke kolleger laget kartbaserte analyser over terreng. Disse kartene identifiserer områder hvor det kan gå steinsprang. De fire i geologteamet understreker samtidig at fagfeltet geologi er basert mye på tolkning:

– Vi har hatt mange og intense diskusjoner om hvor grenser skal trekkes, sier de fire.

Ras på Carl Berner

At ras kan være vanskelig å forutsi, fikk Jenny Ingelöv Eriksson erfare en søndag kveld i oktober i fjor. Telefonen ringte, et ras var gått på Carl Berner. Hun kastet seg på sykkelen, og et skremmende syn møtte henne: En fjellskrent bak en stor student-boligblokk var rast ut. Usikkerheten var stor, og 300-400 personer måtte evakueres. Fjellskrenten i det tett bebygde området var «menneskeskapt» og sikret, men altså ikke godt nok.

– Det ble en intens uke! Vi lærte å jobbe godt sammen, for både NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og NGI (Norges Geotekniske Institutt) ble koplet inn. Vi bisto med veiledning til krisegruppa og håndterte informasjon utad, forteller Eriksson. Det hele endte som kjent godt: Etter en periode fikk studentene flytte tilbake, og skrenten er i dag sikret med nye bolter og store mengder sprøytebetong.

Behov for å vite

Hendelser som Gjerdrum og Carl Berner har skapt økt oppmerksomhet om rasfare også blant folk flest.

– Folk ønsker å vite at de bor trygt. Vi har fått en del henvendelser fra sameier o.l. som vil at vi skal komme til dem. Men den tjenesten yter vi ikke. Vi kan gi råd, men det praktiske arbeidet må utføres av private konsulenter og firmaer, sier kommunegeologen.

Massehåndtering

Et arbeid som derimot prioriteres av de kommunale geologene, er massehåndtering. Som altså er hvordan vi behandler det vi graver ut og vil flytte på – og hvordan vi gjenbruker det. Bygg og anlegg er nemlig en «klimaversting», det beregnes at 40 prosent av våre totale klimautslipp kommer fra denne sektoren.

– Vi har mye berg i Norge, men vi ligger dårlig an på gjenbruk. Andre land er mye flinkere enn oss. Så vi arbeider for å spre kunnskap. Vi kartlegger hvor mye som tas ut og lager planer for håndteringen. Blant annet har vi laget en veileder for massehåndtering på reguleringsplan-nivå. Det finnes et regelverk for forurensede masser, men utfordringen her er at det er for få krav til ombruk av masser og få insentiver for å stimulere til gjenbruk. En handlingsplan er under politisk behandling, vi får se hvor lang tid det tar og hva resultatet blir. Vi trenger en politisk beslutning for å komme videre, sier de fire geologene.

Grunn og grunnvann

De jobber også mye med forurenset grunn – noe vi dessverre har mye av i Oslo. Her samarbeider geologer i flere etater (blant annet EBY, VAV og Oslo Havn). Et regelverk krever at en tiltaksplan må fremlegges når det skal graves eller prosjekteres i flere deler av byen. Oppmerksomheten er også rettet mot byens grunnvann. Utbygginger kan nemlig endre grunnvannsstanden, noe som kan føre til setninger i andre bygg. Aktsomheten bør økes, påpeker de fire i geologteamet.

Det skjer nemlig mye under bakken – selv om det ofte er vanskelig å få øye på …

P.S.: Lurer du på hvor langt ned i bakken du eier der du bor? Altså; hvor stopper den private eiendomsretten? Svar: Prinsippet er at du eier så langt ned som du bruker bakken. For de aller fleste av oss stanser eiendommen der kjelleren slutter.