Bli med på heiskontroll

– Den siste dødsulykken i en norsk heis skjedde på 1990-tallet – og det var en heismontør. Så vi føler at vi med denne jobben gir noe tilbake til samfunnet; at folk kan ferdes trygt.

Bjørn Paulsen låser opp døren til enda et maskinrom. En ny heis skal kontrolleres. En av mange. Bare i Oslo kommune finnes ca. 10 000 heiser (tallet omfatter også rulletrapper/rullebånd) – og alle skal de kontrolleres hvert annet år. Det er Bjørn og hans syv kolleger i enhet for heiskontroll i Plan- og bygningsetaten (PBE), som sjekker over 90 prosent av byens store og små, lange og korte, gamle og nye heiser.

Mange heistyper

– Vi møter teknologi fra ca. år 1920 til 2016, spennet er stort. Og det finnes 15–20 ulike heisleverandører på markedet, så vi må følge godt med og oppdatere oss, sier Bjørn Paulsen. Han er enhetsleder og administrator, men er titt og ofte selv ute på oppdrag.

I maskinrommet i øverste etasje i Landbrukets Hus, Schweigaardsgate 34, går han aller først bort til loggboken – den som alltid skal være her. Han sjekker service- og kontrollanmerkninger, ser hva som er gjort. Så venter det mekaniske; sjekk av bremsebånd, fjærtrykk, skruer, vaiere. Ikke uventet er vaierne, altså de som trekker en heis opp og ned, et sentralt punkt på heiskontrollørens arbeidsliste.

– Alle heiser har mellom to og åtte bærevaiere, det er de som sørger for sikkerheten. Vi kontrollerer at de ikke er flisete, og vi ser på høyden, altså hvordan vaierne ligger idet de passerer trekkhjulet på toppen. Avviket, dvs. forskjellen mellom dem, skal ikke være mer enn en millimeter, sier Bjørn som nå har stoppet heismaskineriet og måler med nøyaktige instrumenter.

Godt sikret

Han retter litt på capsen og leverer et beroligende svar på vårt spørsmål om vaierne kan ryke:

– Vaierne skal tåle 12 ganger styrken som trengs. Hvis heisen veier to tonn, tåler vaierne 24 tonn. Hvis en vaier skulle ryke, noe som svært sjelden skjer, er det altså svært mye løftekraft igjen, sier Bjørn Paulsen. Og peker på at de fleste ulykker på hans fagfelt skjer med rulletrapper/rullebånd – og at det ofte skyldes brukerfeil; f.eks. ved at rullatorer og håndtak henger seg fast. Løpske rullestoler på rullebånd er også en risikofaktor, det gjelder for brukerne å følge skiltingen nøye. Og selv om ulykker forekommer, beveger statistikken seg riktig vei: Ulykkene blir stadig færre.

Samtidig blir heisene flere og flere. Kravet om universell utforming av bygg og omgivelser medfører flere heiser. I dag må alle bygg høyere enn tre etasjer utstyres med heis.

I sjakten

Bjørn Paulsen kan fornøyd konstatere at den gamle paternoster-heisen, altså en åpen heis som beveger seg kontinuerlig, i Schweigaardsgate er i god stand. Heistypen kom i 1930-årene, noen få er ennå i drift. Bjørn setter maskineriet i gang igjen, gir en vennlig beskjed til vakten i 1. etasje om avsluttet kontroll og tar bena fatt mot neste oppdrag, en tre år gammel heis i en moderne boligblokk. Her har ny teknologi gjort maskinrommet overflødig, Bjørn snakker om «MRL», en maskinromløs heis. Isteden er styringspanelet plassert ved siden av heisen, og nå stanser Bjørn motoren. Taket på heiskabinen blir stående omtrent på høyde med vårt etasjenivå, og Bjørn kan nå klatre ut og kontrollere teknikken som er plassert i sjakten og på heistaket. Han peker på en liten boks på veggen.

– Dette er en hastighetsbegrenser. En vaier festet til heiskabinen passerer gjennom denne boksen, og hvis farten blir for høy, blir et fangapparat aktivert. Da vil flere bremseklosser nedover i sjakten tre i funksjon, de vil klemme heisen fast slik at den stanser. En heis kan ikke falle fritt, sier Bjørn Paulsen.

Uavhengig

Bare fryd og gammen med våre heiser altså? Svaret er i stor grad ja. Og hvis noe galt oppdages, har heiskontrolløren myndighet til å stenge anlegget. Da må heiseieren dokumentere at utbedring er foretatt før heisen igjen kan tas i bruk. Som i norsk forvaltning ellers er tilsyn/kontroll adskilt fra produksjon/drift: Heiskontrolløren er uavhengig, han har altså ingen bånd til heisprodusentene eller heiseierne. Heiskontrollen var tidligere 100 prosent kommunal, men er nå åpnet for også private aktører – som må være sertifiserte.

Trygghet – og risiko

Veien fram mot en jobb som heiskontrollør er lang – og tidkrevende. Den består av yrkesutdanning og lærlingpraksis, deretter jobb og fagbrev som heismontør. Jobben bør skjøttes godt og lenge, erfaringene og kunnskapene skal monne før man er skikket som kontrollør. Så langt har ingen sluppet til før de nærmer seg 40 år, og snittalderen på kontrollørene er i dag i midten av 50-årene.

– Vi er vel rett og slett flinke folk, smiler enhetsleder Bjørn.

– Vi jobber jo mye alene, men har samtidig et fantastisk godt miljø. Hver uke har vi et fagmøte der vi deler erfaringer og snakker om ny teknologi, forteller han.

Dessuten passer kontrollørene på hverandre. De har faste «buddy»-avtaler, altså om å ringe hverandre på faste tidspunkter hver dag. Arbeidet er nemlig ikke risikofritt, og de befinner seg ofte i rom og sjakter der mobildekning og mulighet til å varsle andre kan være dårlig. Heiskontroll handler om å forebygge ulykker – også i egne rekker.

Se videoen: Oppdrag trygge heiser